Som lærere og ansatte i barnehage og skole er vi forpliktet til å være rollemodeller i den verden vi bringer videre til barna våre.  Det er ingen barns ansvar å tone seg inn på de voksne, det er omvendt – det er alle voksnes ansvar å tone seg inn på barna. Det er så enkelt som at det du møter, lærer og erfarer som liten, eller stor, er noe du i en eller annen form tar med deg videre i livet. Da er det spesielt viktig at det du møter er så bra som overhodet mulig.

Mange ganger forundres vi over valg som blir tatt på vegne av barn. Valg som fører til at barn påføres bitemerker på sjelen på grunn av voksnes mangel på innsikt og bevissthet om de valgene de tar. Ja, for det er faktisk valg som blir tatt. Vi mennesker har mulighet til å stoppe opp og tenke over at det er mulig å gjøre ting annerledes. Selv om det ikke alltid oppleves slik. Vi kan ikke snakke om omsorg og kjærlighet uten også å snakke om skam.

Foran meg står Lars. Lars er 2,5 år og har i en lang periode vist mye sinne. Sinne som også har gått fysisk utover andre barn. Jeg forsøker med all min velvilje å forstå hva som utløser sinnet og nå frem til ham. Hvordan kan jeg forklare Lars at han må sette ord på frustrasjonen sin fremfor å dytte? Det føles som om jeg ikke når frem til han, og håpløsheten gir seg tilkjenne når situasjonen gjentar seg atter en gang uten at jeg vet hvordan jeg skal løse det.

”En dag tror jeg at jeg også klarer å leke sammen med de andre barna” sier hun med håp i stemmen. Hun snur seg mot meg og smiler. Jeg smiler tilbake.

Mira er snart 5 år og sitter på fanget mitt og observerer de andre barnas utelek. Hun liker å sitte slik og observere – litt på avstand, men likevel så nær at vi kan høre hva barna sier til hverandre og se hva leken går ut på. 

”Jeg lar mine hender falle” sa en dame til meg. Hun var utslitt av livet og alle de små og store kampene hverdagen brakte. Nå tenker jeg på henne når jeg skriver. Vi kan ikke la våre hender falle og våre ord bli borte når vi har ansvar for barn. Selv om det kanskje utfordrer vår personlighet, jeg kan kun snakke for meg selv, må jeg velge mine ord med omhu når jeg uttaler meg på vegne av barn.

Hvorfor leker barn? Er det fordi de ønsker å utvikle forskjellige anlegg og talenter de har? Med andre ord, er leken en målrettet handling? Det er ingen grunn til å tro det. Barn leker fordi leken er viktig i seg selv, ikke fordi den er et middel til noe annet. 

Fagdag/planleggingsdag for studenter og ansatte i barnehager, barnevern, og helsestasjoner.
STYD kommunikasjon og Kommuneforlaget inviterer til en kombinert fag- og inspirasjonsdag med etterspurte og engasjerende fagfolk og foredragsholdere som brenner for faget sitt.

Hun utmerket seg. Lekeplassen foran meg var både stor og full, men blikket mitt landet likevel umiddelbart på henne. Og ble der. Lenge. Jeg kjenner at det er vanskelig å sette seg ned og skrive om henne, fordi hun rørte noe i meg jeg er redd ordene vil ødelegge.

Vi kan vel med hånden på hjertet si at det koker på barnehagefeltet om dagen. Den ene artikkelen etter den andre publiseres både i aviser og andre medier, og det virker som om barnehagefolket virkelig har våknet. Denne gangen har vi i Fra innsia lyst til å bruke tiden til å hylle barnehagefolket, og det er mange grunner til det: