En hyllest til barnehagefolket

Av
Line Melvold
Marte meo terapeut, veileder, barnehagelærer og forfatter

Lene Chatrin Hansen
Barnehagelærer, forfatter og foredragsholder

– et fullt hjerte er ingen byrde å bære

Vi kan vel med hånden på hjertet si at det koker på barnehagefeltet om dagen. Den ene artikkelen etter den andre publiseres både i aviser og andre medier, og det virker som om barnehagefolket virkelig har våknet. Denne gangen har vi i Fra innsia lyst til å bruke tiden til å hylle barnehagefolket, og det er mange grunner til det:

Barndommen er full av opplevelser og ulike erfaringer, og inntrykkene kommer som perler på en snor. Alt oppleves for første gang, og barn elsker nettopp derfor å gjøre det samme om og om igjen. «En gang til ‘a» vi hører flere ganger daglig. Nysgjerrigheten og iveren etter å undersøke denne verden de er født inn i, ser aldri ut til å avta. Om og om igjen. Opp igjen. Opp igjen, sier vi, noe vi sikkert har hørt gjentatte ganger i egen barndom, og som kommer i retur i møte med den oppvoksende generasjonen. Alt kommer i retur. Barnehagefolk vet dette og tar ansvar for det de selv først speiler i barnet. Det handler om bevissthet på egen påvirkningskraft og hvilke spor vi setter.

En gang til eller om igjen bør på ingen måte erstattes med repeter etter meg.

Det er tydelig å se hvilke voksne barna søker til, og det er skjellsettende å se hvordan de voksnes gode handlinger og væremåte smitter over på barna og lever videre i de små kroppene. I barnehagens formålsparagraf står det blant annet: «Barna skal lære å ta vare på seg selv, hverandre og naturen», og vår påstand er at det er særlig gjennom voksnes forståelse av barnas perspektiv at vi kan lykkes med dette arbeidet. Hva kommer i retur hvis barna får en opplevelse av at samfunnet ser på de som uferdige, som noe som skal gi et utbytte ved at de må bli mer lydige og gjerne sitte stille slik at venstre hjernehalvdel skal stimuleres og overbelastes?

I hvert møte med barna setter vi spor i dem. Disse valgene kan også beskrives som frihet, og friheten gir seg til kjenne ved at vi hele tiden må bevege oss ut i en åpen fremtid, hele tiden velge mellom handlingsalternativer – ja, vi er på sett og vis kastet ut i denne tilstanden. Det er et særtrekk ved mennesket at vi hele tiden står i valgsituasjoner, at vi hele tiden kunne ha gjort noe annet enn det vi endte opp med å gjøre. Dette er en betingelse vi ikke slipper unna, sier filosofen Einar Øverenget. Mange fra barnehagefeltet står nå sammen og sier noe om de veivalgene som gjenspeiles i Stortingsmelding 19. Vi tenker nok at det virker mer som verdivalg enn veivalg, og nettopp derfor er det viktig at barnehagefolket reagerer og synliggjør det de mener er til barnas beste. Mange er redde for at vi er på feil vei hvis vi lar oss forføre av store ord om at forskning viser. Vi opplever nok at det barna viser oss ofte ikke gjenspeiles i tallene som legges frem. Barnas liv lar seg rett og slett ikke måles eller fanges i et diagram.

Å ta på seg arbeid med mennesker, spesielt små barn, er et ansvar for å ta vare på den andres verdighet i livet. Barnets verdighet ligger i din makt, i din hånd, og du kalles til å vise altruisme – å sette egne behov til side og fortelle barnet med hele din tilstedeværelse at «jeg er her for deg».

Et fullt hjerte er ingen byrde å bære. Alle barna vi har møtt og kommer til å møte får en helt spesiell plass i hjertene våre. Det gir ingen byrde, men et håp om en framtid der vi lever etter de rette verdiene. Det har vi frihet til å velge. Da kan og bør kjærlighet og varme være et kompass som hjelper oss å ta de rette valgene. Vi bør absolutt tenke på hva som kommer i retur i møte med oss selv.

Takk for innsatsen så langt alle sammen. Vi tror vi har en lang og viktig vei vi må gå sammen. Og alle vet at veien blir kortere når vi er flere.