FRA INNSIDEN: Stille-til-stede-i-værelse
/
Av Line Melvold
Marte meo terapeut, veileder, barnehagelærer og forfatter
Lene Chatrin Hansen
Barnehagelærer, forfatter og foredragsholder
Illustrasjon: Nuria Moe
Hun utmerket seg. Lekeplassen foran meg var både stor og full, men blikket mitt landet likevel umiddelbart på henne. Og ble der. Lenge. Jeg kjenner at det er vanskelig å sette seg ned og skrive om henne, fordi hun rørte noe i meg jeg er redd ordene vil ødelegge.
Jeg velger likevel å prøve meg: Hun var ikke særlig stor, men likevel fylte hun hele synsfeltet mitt. Ingenting ved henne ropte etter oppmerksomhet. Alt ved henne var preget av ro. Kroppsspråket hennes også. Ingen brå bevegelser. Men, bevegelsene hennes var store – som om de favnet alle som tok kontakt. Hun utstrålte trygghet, vennlighet, interesse – og glede. Som om hun sendte ut et signal til alle barna om at – akkurat DU gjør meg så glad! Akkurat DU er den jeg vil bruke tiden min på, være sammen med, snakke med og høre på.
Akkurat der, akkurat da skulle jeg ønske jeg var barn igjen, slik at hun kunne se meg også.
Jeg har tenkt på henne mange ganger etterpå. Noe av det jeg husker aller best, var hvordan det så ut som om barna vokste og ble større og tydeligere når de snakket med henne. De rettet seg opp, ansiktene var som nyvasket av åpenhet og tillit, og gleden danset gjennom kroppene deres. Hun var på så mange måter et synlig symbol på hvordan en varm omsorgsperson kan forvalte de mer usynlige verdiene. Kanskje det er derfor hun er så vanskelig å beskrive med ord?
Og kanskje er det dette som er kvalitet? Kvalitet i barnehagene diskuteres stadig, og mye bra er både sagt og skrevet. Men er ikke kvalitet noe vi gjør? Noe som kommer til syne i møtet med barn, foreldre og kolleger? Og hvordan kan vi best gjørekvalitet? Spørsmål vi i større grad bør stille oss om barn og barndom kan være: hva er det som gjør at noen mennesker forstår verden ut ifra barnas perspektiv på en forståelsesfull og ydmyk måte? Hva er det som gjør at de beveger seg i verden med en varsom og samtidig tydelig væremåte slik at barna flokker seg rundt dem? Hva er det som gjør at de ivaretar barns rettigheter uten å gjøre seg selv viktige? Hva er det som gjør at de på en så genuin måte er til-stede-i-værelse, og at de med denne væremåten gjør verden til et trygt sted å være?
August er over og med dette også mange planleggingsdager. I noen kommuner og barnehager jobbes det med realfag og i andre med relasjoner og vennskap. Noen barnehager velger å bruke god tid på prosess og refleksjon over egen praksis, mens andre jobber med skoleforberedende aktiviteter. Noen er opptatt av innhold og andre av fremtidens inntjening. Vet alle for eksempel at barnets hukommelsesbank i hjernen ikke er moden nok enda til at terping av faktakunnskaper og andre venstre hemisfære aktiviteter vil festes i hukommelsen? Eller er dette kunnskap som har blitt glemt på veien? Det er mange måter å drive en barnehage på, og som alle vet er det mange veier som fører til Rom. Hvilken vei ville barna valgt hvis de fikk velge?
Har du tillit til barnas innspill – og ville du slått følge på veien selv om du ikke helt visste hvordan reisen ble? Har du tillit til at barna selv er budbringerne av ny kunnskap – og kvalitet? Hvis vi velger å ta inn over oss ansvaret det er å være barnas ambassadører blir svaret så såre enkelt. Svaret blir selvfølgelig ja.
”Kjernen i dette er enkel nok: Å la vær å gripe inn overfor det man innerst inne anser som galt, eller som skadelig for dem som berøres av konsekvensene, betyr å gi den gale handlemåten fritt spillerom – slik at det er den som blir atferdsanvisende i institusjonene og får oppmerksomhet i det offentlige rom, med uttalt eller stilltiende oppfordring til å etterfølges av andre. (Vetlesen og Foros 2015 s. 97)
Vi som ansatte skal være rollemodeller i den verden vi bringer videre til barna våre, og da kan vi ikke ha en ukultur i barnehagesektoren der utenforstående og andre fagpersoner uten kjennskap til hvordan hverdagen i barnehagen utspiller seg får det siste og avgjørende ordet.
Hun som utmerker seg for barna og skaper store bevegelser i barns liv beveger seg nemlig stille i verden. Hun er som en magisk kraft det ikke er mulig å forstå styrken på eller konsekvensen av før barna vokser opp og sitter igjen med en følelse av at jeg er verdt å bli elsket. Hun har gitt barna tillit til seg selv og til verden. Hun som er stille-til-stede-i-værelse må lyttes til, selv om hun snakker med lav stemme og har rolige bevegelser. Hun vil nemlig sitte klistret til barnets hukommelsesbank resten av livet som et av de beste minnene fra barndommen og barnehagen.
Og det, det må vi og alle andre heller aldri glemme.