Dette er en tekst med noen tanker jeg har hatt en stund, men som ble klarere for meg etter en fagkveld vi hadde på USN onsdag 19. november. Det handler både om instinkter, tilpasning, kulturer og endring. Og kunnskap og profesjonalisering av barnehagen.  

Det er så lite vi vet om hverandre.
Vær åpen og lyttende. Vær klok på vegne av barn.
Vi er alle feilbarlige, men vi gjør så godt vi kan, alle sammen.

I en seng våkner en gutt. Han er 3 år og heter Iver.
Det er helt stille i huset, og han sniker seg ut av senga og inn på soverommet til mamma og pappa.
«Pappa. Pappa. Det er morgen!» hvisker han.

Jeg er urolig i kropp og sjel. Det er vanskelig å sove. Klokka er 03.25, og jeg bestemmer meg for å skrive noen linjer fremfor å prøve å få tilbake søvnen. Det er mange ting jeg er urolig over. Det handler om barna våre, og om utviklingen i barnehagesektoren. Og la det være helt klart: Dette er et nasjonalt ansvar, ikke kommunalt.

I disse dager får bemanningssituasjonen (les: krisen) i barnehagene mye fokus i media. Det er rett og slett helt suverent, og på tide. Jeg skal ikke skrive et langt innlegg, men jeg vil vise til hva som faktisk fungerer, og som gjør det slik at hverdagen oppleves meningsfull og håndterbar for barnehagens ansatte.

Det er en kollega i barnehagen der jeg jobber som styrer som tenker høyt tidlig en morgen. Det nærmer seg barnehagedagen 14 mars. Og jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Nå, tre år etter at pandemien slo beina under oss alle sammen, skal vi igjen snakke høyt om et behov alle burde være klar over. Som alle er klar over. Nemlig betydningen av bemanning og flere ansatte i barnehagen.

Jeg sitter og ser på livet.
Jeg sitter og ser på meg selv, synger Jahn Teigen.

Men altså. Jeg sitter jo ikke, jeg står selvfølgelig. Vi har jo ikke akkurat tid til å sette oss. Det vet vi som jobber i barnehage.
Og jeg ser ikke på meg selv, men jeg observerer og tar inn over meg livet i barnehagen. Vender blikket utover til de viktigste menneskene – barna, og hvordan det livet som er i barnehagen leves på ekte.

Som relativt ferske joggere tar vi oss selv i å lese om temaet. I dag hadde vi en samtale rundt en artikkel som beskrev noe forfatterne kalte for lapskausjogging. Dette begrepet forklares som en type ad hoc-løping ut fra hvordan dagsformen er. Da går det ofte i samme tempo og gjerne den samme runden igjen og igjen. Konklusjonen var at denne typen trening ikke ville føre til progresjon for løperen, men bevare den eksisterende formen. For å bli en bedre løper er det viktig med systematikk, og at man har en plan med løpeturene, med særlig fokus på hva du skal trene på. Da bør man også variere med bakkeløp og intervaller. Er det virkelig slik at vi må begynne med bakkeløp- og intervall-løping også? Bare å tenke på det gir ubehag. For det kan være mer enn slitsomt bare å komme seg over dørstokkmila. Bare å klare dette kan føles som en seier.

Det å være en del av barnehagehverdagen innebærer å være konstant på utkikk etter å lære av andre og andres perspektiver. Alt fargelegges av ulike forventninger, ulike samarbeidskulturer og ulike samarbeidsrelasjoner - enten så åpner relasjonene opp for ulike perspektiver, eller så fjerner de seg fra dem. Barnehagens samfunnsmandat er av stor betydning for hele familien. De verdier, holdninger og handlinger vi viser i de ulike relasjonene vi er i, vil påvirke både her og nå, og på senere tidspunkt. Vi må ta inn over oss, alle sammen, at vi faktisk har makt til å endre barns liv til det bedre, bare ved måten vi er på. Det er sterke saker.

Det løftes frem i ulike medier at koronabarnehagen har ført til en roligere hverdag med mindre stress for barn, foreldre og ansatte. Med kortere åpningstid får vi bedre bemanning hele dagen. Med mindre grupper kommer ansatte tettere på barna. Kohort har blitt en del av hverdagsspråket, og håndspritlukta er en naturlig følgesvenn gjennom dagen. Barnehagefolk er vant til å snu seg rundt og ta nye utfordringer på strak arm. Vi er en yrkesgruppe som gjennom år har utviklet endringskompetanse og fleksible hoder. Men vi er også helt avhengig av å kunne samarbeide, og vi trenger tid sammen for å løfte blikket for å se lenger enn dagen i dag. For når verden forandrer seg, forandrer også verdiene seg da?