FRA INNSIDEN: Ikke la læring drepe leken

Av Line Melvold
Pedagog, veileder og fagbokforfatter
STYD kommunikasjon AS

Mandag 23.november hadde VG en artikkel  på nett om lek og lekens betydning for både barn og foreldre. I forlengelse av denne artikkelen har jeg ønske om å utdype noen av mine tanker om at lek er et mål i seg selv – ikke et middel til læring. Selv artikkelen fra 23 november instrumentaliseres leken i form av faser og aldersinndelinger. Det er ikke slik jeg tenker om leken.

Hvorfor leker barn? Er det fordi de ønsker å utvikle forskjellige anlegg og talenter de har? Med andre ord, er leken en målrettet handling? Det er ingen grunn til å tro det. Barn leker fordi leken er viktig i seg selv, ikke fordi den er et middel til noe annet. Det kan selvsagt være at de faktisk utvikler seg gjennom leken, men det er leken som er barnets fokus – ikke målet med den. Leken er et mål i seg selv. Derfor gir den også mye mening.

Vi voksne står i fare for å misforstå dette i møte med barn. Det kan enten være at vi ønsker å erstatte leken – som selvsagt tar en del tid – med mer målrettet aktivitet som organisert læring, slik at de utnytter tiden sin mest mulig effektivt. Eller det kan være at vi i og for seg anerkjenner leken, men ikke ser dens egenverdi. I stedet forsøker vi å gjøre leken til en læringsarena, og dermed reduserer vi noe som barn opplever som et mål i seg selv til noe som kun er et middel til noe annet. Noe som gir mening blir dermed kun et middel.

Mye av det handler om at vi voksne ikke klarer å ta et barns perspektiv fullt ut, og i stedet serverer løsninger som undergraver barns evne til å finnen mening i tilværelsen.

En opprørende tanke er at barn ikke får være barn, men i stadig større grad sees på som «uferdige» og som potensiell fremtidig arbeidskraft. Barnehagen begrunnes stadig mer ut fra det å kunne hente ut utbytte senere. Dette kommer for eksempel til uttrykk gjennom argumentet om at økt trykk i form av «tidlig læring» vil kunne hindre frafall i videregående opplæring. Dette påstås som om det er en sannhet, men forskning viser også at det motsatte kan skje. Økte forventninger om «mer læring» kan faktisk føre til manglende mestring og til at interessen for å lære forsvinner.

Vi må være årvåkne og se at dette fokuset, og presset på barns atferd og selvregulering, kan føre til redusert opposisjon og mer lydighet. Presset på at barn skal bli «skoleklare», har skapt programmer for atferdsregulering. Sprudlende, utprøvende, livsglade og spontane barn må bli lydige og helst stille.

Dette kan på sikt true demokratiet og skaperkraften. Lydighet og konformitet er ikke noe mål. Tvert imot er det viktig at mennesker medvirker, tenker selv, er kritiske, er i opposisjon, sier ifra og fremmer alternativ. Det er motsetninger og alternativer som utvikler oss som mennesker og bringer verden videre. Dette skjer når barn får mulighet til å leke.

En interessant tankerekke er følgende:

1. Hvis det er slik at vi ikke sikkert vet hva barn kommer til å trenge av ferdigheter og kompetanse i framtiden, hvorfor skal vi hele tiden rette søkelyset dit når vi ingenting sikkert vil finne? Selvsagt er det slik at barn må ha visse basiskunnskaper, men den mest grunnleggende egenskapen er å evnen til å finne mening i tilværelsen. Leken stimulerer den evnen.
2. Når det er slik at vi ikke kan forutsi barns framtid, hva med å bygge videre på det vi vet skaper meningsfulle og lykkelige liv? Hva vet vi egentlig om livskvalitet og glede? Det finnes ingen klar fasit, men vi vet noe: Opplevelse av egenverdi gir trygghet til å utforske og utvikle – og den evnen blir viktig. Våre barn skal finne opp ting vi ikke en gang kan tenke oss i dag.
3. Kan det faktisk være at vi tar ansvar for framtiden ved å gi våre barn mulighet til den selvinnsikt, utforskning og kreativitet som leken gir? I så fall skal vi være forsiktige med å erstatte lek med læring eller bruke leken som et middel til læring.

La barn leke. Ikke nødvendigvis fordi barn lærer noe når de leker, men fordi det skaper en livsglede som i sin tur avføder empati, kreativitet og evne til samarbeid. Gjennom leken utvikler barn seg på sine premisser – det har en klar egenverdi.

Pablo Picasso tenkte nok mer på voksne enn på barn da han sa at det er flere kopier enn originaler. I møte med barn ser jeg i alle fall originaler som ikke ennå må inn i A4 – boksen. Vår oppgave er å sørge for at det blir slik i framtiden også. Kanskje vi voksne også skulle tatt oss tid til å leke litt mer?