Verden endret seg i midten av mars. Men i tiden før det startet et nytt og viktig arbeid. Vi begynte å se nærmere på samarbeid i de ulike relasjonene i barnehagen. Et barns muligheter for god psykisk helse blir aldri bedre enn samarbeidet vi har med både barnets foreldre, våre kollegaer og hjelpeinstansene.

Jeg satte meg ned for å ta pause. Det hadde vært en ekstremt hektisk morgen og formiddag. Mellomvakten var syk, og vi hadde besøk av PPT som skulle observere et barn. Jeg følte at jeg kom til kort både under observasjonen og på den korte fagsamtalen etterpå. Jeg kjente stresset sette seg i kroppen som små lopper under huden. Pust med magen, tenkte jeg. Pust med magen. Men det funket ikke. Hva var det jeg hadde sagt til Ida før jeg gikk til pause? At hun bare kunne gå og leke med de andre. «Neida, de vil leke med deg, vettu. De er jo så greie.» Var det det jeg hadde sagt? Måten Ida så på meg. Hva var det hun hadde på hjertet?

Fra kontoret hører jeg små barneføtter komme sprettende bortover gangen. De stopper opp utenfor kontoret og etter et par sekunder titter det frem et hode i dørkarmen.
«Lene, kan jeg få se på skattene dine?» spør han.
«Ja, kom inn» sier jeg.

I min drømmeverden møter jeg en ny hverdag med et lett positivt sinn, det er en dag med fire voksne og ni barn. Det er stabilitet og lite sykefravær i personalgruppa, og vi har muligheten til å dele oss slik at barna får ro, nærhet, omsorg, kjærlighet og støtte til lek og undring. I min drømmeverden har vi mange muligheter, vi får til det vi må, skal, burde og best av alt: det vi ønsker å gjøre. Vi har muligheten til å lytte til de små kroppene som så gjerne har lyst til å ta med den voksne inn i en ny og spennende lekeverden.

For en sommer! For et fantastisk vær, sier vi til hverandre etter endt ferie. Ja, nå kan vi ikke klage, er det andre som fortsetter. Og jeg er selvfølgelig enig. Samtidig tenker jeg at for mange mennesker kan sommeren ha vært både krevende og vanskelig. Selv med solfylte dager og deilige badetemperaturer. Vi vet for lite om hverandres tanker til å si at sommeren har vært fantastisk for alle.

Tiden til å lese, undre seg, assosiere og reflektere har utvidet seg i takt med en kommende feriefølelse. Et paradoks faktisk, at det skal en kjærkommen ferie til for at jeg skal få øye på det jeg holder på med til daglig i jobben min. Så dette innlegget er fra innsiden av snart-feriemodus-tanke-hjernen-min.

Skremmende resultater fra Ungdata. I vår kommune har ca. 18% av jentene og 6% av guttene høy grad av psykisk uhelse. En av indikatorene på psykisk uhelse er stress. Da er det nærliggende å tenke at det sannsynligvis også kan være barnehagebarn som opplever stress og uhelse, er det ikke?

Hvorfor må du alltid snakke så mye når du skal sove, spør jeg litt oppgitt. 
For det er da ordene kommer, svarer hun. 
Det er stille, mørkt. 
Trygt og fint. Nese mot nese. 
Hendelser fra dagen kommer strømmende ut av munnen hennes.
Tanker, ideer, morsomme episoder og historier. 

På første spørsmål svarer hun alltid klart og tydelig: «Jeg heter Vilma»
Samme på andre: «5 år» 
Så kommer det tredje, da skjer det samme hver gang, kroppen hennes flytter seg nærmere min, hodet senker seg og blikket går ned. 

«Hva går du på da?? Håndball? Eller kanskje dans?» sier damen. 
Det er stille og jeg må svare. «Vilma går i barnehagen og når hun er hjemme da leker hun»
«Åååå» sier damen.