Hva slags verden overlater vi til barna?

Av
Line Melvold
Eier av STYD og styrer i Barnas Have, Færder Kommune

Jeg er urolig i kropp og sjel. Det er vanskelig å sove. Klokka er 03.25, og jeg bestemmer meg for å skrive noen linjer fremfor å prøve å få tilbake søvnen. Det er mange ting jeg er urolig over. Det handler om barna våre, og om utviklingen i barnehagesektoren. Og la det være helt klart: Dette er et nasjonalt ansvar, ikke kommunalt.

Forrige uke var jeg på en samling for videreutdanning jeg tar sammen med andre styrere og rektorer. Vi begynner å bli bedre kjent med hverandre, også gjennom tidligere studier, og derfor blir det helt naturlig å spørre: Hvordan er det egentlig med deg om dagen?
Svarene jeg fikk disse to dagene er nedslående.

Mange folk er på jernet. Stødige, dyktige fagfolk med lang erfaring har begynt å rette tankene og blikket mot andre yrker. Det slår hardt i magen. Joda, jeg leser om det mange steder, at dyktige folk er på vei bort. Eller andre som advarer mot å ta seg jobb i barnehage. Jeg forstår ikke hva som har skjedd de siste årene - enda jeg har vært i barnehagen i over 30 år. Det er ikke bare pandemi, krig og alt som dét har ført med seg – det er noe annet også.

Er barnehagen i ferd med å bli et sted vi ikke klarer å ivareta barnas beste? Vi snakker om de yngste og kanskje mest sårbare i samfunnet vårt?
Hva er denne utilstrekkeligheten som tygger på den kollektive samvittigheten vår?

Hmm. Og joda, jeg leser de andre innleggene også om at barnehagen er et fantastisk sted å jobbe og at vi ikke må svartmale situasjonen. Og at vi må fremheve de gode eksemplene. Jeg er veldig enig i det også. Men jøye meg, jeg synes ikke vi har gjort annet – og det hjelper da ikke det heller.

Poenget er at det er så store forskjeller på kommuner, på tilskuddssatser, på om du er ansatt i en kommunal barnehage, en privat barnehage som er en del av en kjede eller om du er en enkeltstående, ideell barnehage. Jeg har jobbet i prosess med barnehager fra nord til sør, øst til vest, og mange av de barnehagene kunne trengt en vennlig hånd med midler til å skape verdige miljøer for barna. Hvis du er enkeltstående barnehage, og da gjerne med et bygg som i årevis har hatt behov for oppgraderinger – ja, da sliter du nå. Hvis ventilasjonssystemet må byttes ut, oppvaskmaskin eller vaskemaskin synger på siste verset, eller kjølerommet viser +9 grader når du kommer på jobb. Da har du trøbbel.

Slik situasjonen er nå med den finansielle modellen, får private barnehager tilskudd med utgangspunkt i kommunens utgifter for to år siden, og vi er ekstra uheldige sånn sett da de siste årene har vært av det krevende slaget. Personlig synes jeg det er snodig at noen kommuner velger å trekke tilbake covid-tilskuddet barnehagene fikk tilført i 2021 og 2022. Dette trekkes tilbake i 2023 og 2024, fordi det var et lån og at tilskuddet ikke kan gis to ganger. Dette er også noe som gjøres ulikt rundt om i landet. Jeg kjenner på meg at 2024 kan bli et heftig år for mange. Pandemien er ikke over - etterdønningene opplever vi barnehageansatte hver dag, og nå får mange barnehager beskjed om å effektivisere fordi kommunene selv står i en vanskelig økonomisk situasjon. Det er ikke greit for noen.
I tillegg skal barnehageprisen gå ned fra august neste år, og for all del - det er veldig bra for familiene! Men spørsmålet som melder seg er om barnehagenes tapte inntekter vil kompenseres? Hvis foreldre fikk valget om å betale det samme og føle seg trygge på at det mest verdifulle de har i livet blir tatt godt vare på – hva ville de valgt, mon tro?

Det er med andre ord mye som skaper usikkerhet, og som påvirker kvaliteten i barnehagen.

Fortjener ikke barna våre forutsigbarhet og trygghet i barnehagetilbudet?
Fortjener ikke barna våre varme og lune bygg?
Fortjener ikke 1 åringene varme gulv, så de kan gjøre det 1 åringer elsker, nemlig dra av seg sokkene og gå med bare totter? Fortjener ikke ansatte verdige forhold på arbeidsplassen sin?

Noe av det som er viktig ha en god tilkobling til, ved siden av andre mennesker og meningsfulle opplevelser, er å ha en tilkobling til en fremtidstro. En tro på at det går bra det her. Eller en viss forståelse av at joda, det er tøft nå, men det vil gå over. 

Men i arbeidet med budsjett og knusing av de tallene vi får for å drifte barnehage nå, gir det meg ikke den troen eller roen jeg trenger for å ha fremtidshåp om at vi kan gi barna det de har rett til: God bemanning hele dagen, bemanning med kunnskap og klokskap i ord og hender som kan få jobbe i rolige omgivelser i små grupper, på tur og i lek. For det fortjener både barn og ansatte i barnehage. Jeg møter og snakker med så mange ansatte i ulike barnehager, og jeg synes jeg kan se at mange har mistet noe av gløden.

«Er du klar for å jobbe?»
To gode venner har bygget seg en heisekran inne på avdelingen. De bruker en gammel bøtte og et stoff i en konstruksjon der de kan fylle bøtta, dra den opp og fylle den på den andre siden. Rett ved siden av har fire barn laget et tårn de skal hoppe fra. Det er nemlig et av barna som har litt høydeskrekk, og de vil øve seg sammen sånn at hun ikke har så høydeskrekk. Hun sier: «Det er ikke så skummelt når dere er her og hopper sammen med meg.» Jeg blir så rørt av de kloke barna våre.

Eller her om dagen da et av de eldste barna som har sagt BÆSJ litt flere ganger i løpet av dagen enn det hen vanligvis gjør, blir møtt av en varm ansatt som sier: «Har du egentlig lyst på en klem?» Bak ordene så hun noen behov hen kanskje ikke selv var klar over at hen hadde. Og nå kan hen gå til henne og spørre: Vil du ha en bæsj, og få en klem i retur. Klemmen varmer begge veier.

Ved nærmere ettertanke over de viktigste tingene i livet oppdager vi de store sammenhengene. Ifølge Hannah Arendt er vår menneskelighet en øvelse i å leve, og det er ved å ta del i det menneskelige fellesskapet at individet finner frem til seg selv, ikke gjennom å frigjøre seg fra det.[i] Barnehagen er et slikt menneskelig fellesskap hvor barnet kan finne frem til seg selv. Men for at vi skal stå i denne jobben, må vi har rammer så vi klarer å stå i oss selv som medmennesker som gir av oss selv til de som trenger det mest.

Kjære politikere – det skjer nå.
At folk forsvinner fra barnehagene. Flere jeg kjenner har også mistet seg selv, og jobber seg tilbake til et selvbilde som er godt nok. For når du vet hva kvalitet er, så tærer det på både personligheten din og fagligheten din å ikke få til det du vet er barnas beste. Det gjør mange rett og slett syke. Sykemeldingene vitner om dette.
Hva vil dere som styrer landet bli husket som når de små i barnehagen vokser opp?

Kjære foreldre – det skjer nå.
At de kloke, varme ansatte vurderer å jobbe andre steder enn i barnehagen de elsker. Ikke på grunn av barnet ditt. Nei nei, det er barna som holder oss i barnehagen. Men på grunn av at snart er all verdighet borte i rammene som ikke blir bedre. Snarere verre. Sånn er det mange steder akkurat nå.

Kjære kollega – jeg håper ikke du føler dette som et svik nå.
At jeg setter ord på følelsene og kvalmen jeg har gått med over for lang tid. For jeg støtter deg og vil stå sammen med deg, virkelig. Men jeg trenger at noen gir oss et signal om at de ser oss. Og ser alvoret vi står i. Du vet, sånn på ordentlig, slik du ser barna hver dag. Med respekt og varme og ekte lyttende tilstedeværelse. Jeg liker å skrive ting ut av meg, og håper på en endring. Selvfølgelig gjør jeg det. Det er barnehage som er mitt sted. Mitt håp. Min mening. Mitt arbeidsliv.

Hannah Arendt var tydelig i sin tale: «Som voksne har vi en plikt til å ta ansvar for hva slags verden vi overlater til barna»[ii] – så dette er et ansvar vi og foreldrene deler. Og kanskje først og fremst politikerne! Hvordan skal vi få til å stå sammen opp for barnas beste?

For helt ærlig – jeg vet sannelig min hatt ikke hva som skal til for at det skjer noe for våre yngste samfunnsborgere.

[i]     Øverenget, 2003, s. 44

[ii]    Foros & Vetlesen, 2012, s. 103