Vi skjønner det sjøl
/
Av
Lene Chatrin Hansen
Barnehagelærer, forfatter og fagformidler
Mange med meg, vil aldri glemme Christoffer. «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl»[i], svarte han når han ble spurt hvor alle skadene hans kom fra. Mange spurte – likevel lever han ikke i dag. Han ble bare åtte år. Hvor mange barn som føler seg usynlige i den vanlige hverdagen, vet vi ikke. Hvor mange som føler seg usynlige nå, kan vi bare forestille oss.
De fleste av oss er inne i en slags ny tidsregning. Livene våre, før og etter koronaviruset. Alt som har vært av rutiner og levemåter, enten det er hjemme eller ute, blir utsatt for en evaluering ingen av oss hadde planlagt. Noen rystes av mangel på oversikt og kontroll, og framtida blir fort ekstra usikker og utrygg når jobbene våre forsvinner. Vi lever alle sammen nå i hva vi bare kan håpe på er en foreløpig unntakstilstand. Mange av oss utfordres i den vanlige hverdagen, og hva nå? Når ingenting er vanlig? Alle som bryr seg om, arbeider med, har ansvar for eller omgås barn og unge, har derfor en stor tilleggsbekymring i disse dager: hvordan er livet for de mest sårbare barna våre, nå?
Vi må være villige til å kjempe og dø for barn! Denne setningen kan leses i blogginnlegget[ii] fra mai i fjor. Min første tanke var at den var litt voldsom, og muligens litt drøy å ha i en tekst om hvordan vi kan hjelpe overgrepsutsatte barn. Vi ønsket jo ikke å skremme folk fra å bidra. Men, først og fremst måtte vi snakke sant om det vi vet og kan. Det gjorde vi. Og det gjør vi, også når folk ikke spør.
Her i landet har vi måttet lære av kriser tidligere. Eller, vi forteller oss selv at vi har lært. De som var der, som opplevde og erfarte, fikk lære noe vi andre ble spart for. De, mer enn de fleste, kan sette seg inn i hvordan det å være skikkelig redd. Du er, puster og lukter redsel. En redsel som setter seg i kroppen. Og blir der. Lenge. Slik er det for de overgrepsutsatte barna også. Ingen ber om det, ingen ønsker seg det. Men de lever i det og puster i det likevel. Hver dag. Og jeg tror vi vet hvem mange av dem er. At vi ser dem, ofte, og kjenner det i magen. Ikke minst nå. Det er noe med disse barna. Noe med kroppene, uttrykket, øynene. Vi skjønner det sjøl. Dialogen som følger hørte jeg i første episode av serien om 22.juli. Som naboer, ser vi.
[iii]Nabo: «Hun under meg sa at dere hadde sagt at han hadde klatra og ramla ned.
Politi: «Foreldrene sier det. Vi forsøker å ...»
Nabo: «Jeg er helt sikker på at han ikke klatra. Han er redd. En som er redd, klatrer ikke.»
Politi: «Sa han at han var redd?»
Nabo: «Det er ikke sånt man er nødt til å si. Det låser seg for folk.»
Politi: «Låser seg?»
Nabo: «Ja. Hvis du er redd lenge nok. Hvis du er redd når du våkner, og redd når du legger deg. Da sier kroppen i fra. Den låser seg. Barna som klatrer går med armene her ute (viser med armene). En som er låst, gjør jo ikke det.»
Denne naboen så. Han skjønte det sjøl. Selv om det var for sent, for denne gutten også.
Jeg husker også første gang jeg leste Øverlien og hennes perspektiv på utrygghet[iv]: «Det vi ser ved å studere hva barna gjør i de rolige periodene, er følgende: Å være barn og leve i et hjem der en forelder er voldelig mot den andre forelderen til barnet, handler ikke om å utsettes for enkelte hendelser som kan være potensielt traumatiserende, og som barnet forsøker å mestre. Disse barna lever med volden til alle tider på døgnet, selv om det i kortere eller lengre perioder ikke nødvendigvis skjer voldsepisoder. Også når stemningen i huset er rolig, og far og mor kanskje har et fungerende forhold med stunder av trivsel og til og med glede, er volden hele tiden til stede i barnets liv. De forbereder seg på at volden kan skje igjen. De planlegger før neste episode, og de finner strategier som forhindrer og forebygger.»
Alle vi som har vært redde for eget liv, kan relatere. Alle vi som har vært grenseløst redde for våre nære, kan relatere. Og kanskje er det flere som klarer det, i dag? Nå, når vi alle kjenner på en redsel og utrygghet vi ikke kan kontrollere.
Så hva kan vi gjøre? Hva kan vi bidra med? Kunnskap og kompetanse etterspørres, også nå. Det linkes til bøker, artikler, kurs, filmer, kampanjer, nettbaserte løsninger – det skorter verken på tilgjengelighet eller materiale i disse dager. Men – for meg er det et stort men: fordi så lenge etterspørsel av materiale ikke følges opp av vilje til å jobbe, også med seg selv, så vil ikke livet endres vesentlig for de utsatte barna. Å lese teori, ta et kurs, sjekke ut en metode gir ingen garanti for endring. Den aller viktigste endringen må vi gjøre i oss selv. Ved å bli kjent med egne begrensinger. Ved å se barns behov, uten at vi overmannes av egne. Ved å lytte til magefølelsen. Ved å være den som ser, også det som kan være usynlig for øyet. Vi må aktivt og hver dag velge å stå i det som utfordrer oss mest. Jeg spør meg selv daglig om hvorfor jeg ikke klarer å møte innsatsvilje og etterspørsler uten å legge til en slik realitetsorientering. Kanskje er det fordi jeg fortsatt kan kjenne på redselen fra da jeg selv var barn. Jeg vet ikke.
Koronaviruset berører oss og kan gjøre oss redde. Overgrepssaker berører oss og kan gjøre oss redde. Det er forståelig! Vi bør likevel alltid spørre oss selv: Hvem er i den farligste og vondeste situasjonen, barnet som blir utsatt for overgrep, eller vi voksne som står på utsiden av situasjonen?
Til syvende og sist handler det om det Maja Michelsen og jeg endte opp med å skrive i fjor. Det å stå opp for og ta ansvar for barn, handler også om å være villig til å kjempe og dø for barn. Det kan høres både dramatisk og svulstig ut, men samtidig er det faktisk sånn at vi alle har ansvar for at overgrep fortsatt skjer. Og det «å dø for barn» kan like gjerne bety å ofre noe: som å måtte ta valg som ryster omgivelsene våre. Valg som endrer vårt eget bilde av oss selv og hvem vi tør og vil være. Valg som endrer forholdet til familien vår eller kollegene våre. Å dø for barn kan også bety å miste kontrollen fordi vi ikke vet utfallet av våre valg og handlinger – men våger å gjøre det likevel. Så hvilke barn kan vi hjelpe nå? Hvordan kan hver enkelt av oss bidra? Jeg tenker nok vi skjønner det sjøl.
[i] «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl. Historien om Christoffer», Jon Gangdal, 2011
[ii] https://www.styd.no/livsmestring/2019/5/29/hva-vi-voksne-m-vre-villige-til-gjre
[iii] Fra serien om 22.juli, episode 1.
[iv] Fra boken «Vold i hjemmet - barns strategier», 2012