Hva vi voksne må være villige til å gjøre

lenechatrinhansen-sorthvitt.png
MajaMichelsen_litebilde-kopi.jpg

Av
Lene Chatrin Hansen
Maja Michelsen

Det finnes i dag mye informasjonsmateriell som tematiserer overgrep, og som er rettet mot barn og unge. Dette er viktig materiell som gjør temaet mindre tabu og lettere å snakke om. Det trengs! Barn trenger å få vite noe om både egen kropp, egne grenser og hva som er lov og ikke. Informasjonsmateriell om overgrep rettet mot barn kan bidra til å opplyse og styrke barn. På den negative siden kan slikt materiell også bidra til å ansvarliggjøre barn, og det er et ansvar barn ikke skal ha. Vi må derfor aldri, aldri glemme at det er oss voksne som har ansvar for å forhindre, avdekke og ta initiativ til å snakke om overgrep, uansett hvor mye informasjonsmateriell det etter hvert fins for barn. Lovmessig har vi faktisk alle en plikt til å bidra til at overgrepsutsatte barn får den hjelpen de har krav på.

Å arbeide med eller hjelpe overgrepsutsatte barn krever mot og innsikt. Et viktig sted å begynne er å sette seg inn i overgriper/barn-relasjonen, og prøve å forstå hvordan den oppleves for barnet: som en ujevn maktrelasjon. I dette maktforholdet utøves det vold istedenfor moden ansvarlighet. For det overgrepsutsatte barnet sitter alle opplevelser og erfaringer fast i kroppen – derfor kan og må vi voksne ikke kun snakke fra, og til hodene. Vi må ha alltid ha med hele mennesket – både oss selv, og barnet foran oss.

Når det gjelder barns kunnskaper om kropp og grenser, så vet mange barn godt hva som er lov og ikke lov, selv uten å ha blitt opplyst om det gjennom informasjonsmateriellet om overgrep som tilbys barn i dag. Mange barn vet at de har eierskap til egen kropp! Likevel er det umulig å si ifra fordi hver enkelt overgrepssak, hver overgrepsrelasjon, er så sammensatt. Den innebærer ofte trusler, hemmelighetsholdelse, tvang og tilpasning, fortrengningsmekanismer hos barnet og fortielse hos de voksne som vet. Barnet det gjelder, blir kanskje heller aldri spurt direkte om det han har blitt utsatt for, og barnet kan også ha en sterk følelse for hva det er tabu å si noe om.

Dersom vi voksne skal ta det ansvaret som er vårt fullt og helt, så må vi kjenne til alle disse mekanismene som er nevnt over. Vi har laget noen punkter som vi håper kan hjelpe oss til å ta et slikt ansvar. Punktene er ikke ment som pekefingre eller kjeft, for som vi vet: Pekefingre og kjeft bygger verken mot, selvfølelse eller handlekraft hos barn, ei heller hos voksne. Isteden er punktene ment som hjelp til å tenke gjennom hva voksne må være villige til å gjøre for å ta ansvar for overgrepsutsatte barn og for å forhindre at overgrep får fortsette. De er likevel formulert som noe vi «må», fordi vi mener at de er avgjørende viktige:

  • Vi må tro på at overgrep kan skje

    Vi må tro på at det kan skje med både våre egne og andres barn. Det kan skje med barn i nabolaget, i skoleklassen eller i barnehagen. Overgrep synes ikke på utsiden, og vi må derfor også tro på at det kan skje med barn som vi ikke hadde forestilt oss at det kunne skje med.

  • Vi må snakke om mennesker som mennesker, ikke monstre

    Overgripere er mennesker. Det å klassifisere mennesker som enten onde eller gode (f.eks. monstre eller engler) hjelper ikke overgrepsutsatte barn, og det gjør at man distanserer seg fra overgrep som noe som aldri kunne skjedd med ens eget barn eller noen man kjenner. Overgripere er virkelige mennesker, og overgriper er gjerne en person som barnet har et tillitsforhold til og kan være glad i.

  • Vi må snakke med barn, ikke om barn og til barn

    Dersom vi voksne skal få et tillitsfullt forhold til et barn, noe som er avgjørende for å avdekke overgrep, så må vi begynne å snakke med barn, ikke om og til barn. Det innebærer kanskje også at vi må slutte å klassifisere barn som f.eks. «tause», «slemme», «vanskelige» eller «pliktoppfyllende», men isteden vise barnet at vi bryr oss om det – uansett!

  • Vi må være åpne og ærlige

    Dersom vi som voksne skal få vite om et barn er utsatt for overgrep, må vi også tørre å snakke åpent og ærlig med barn om overgrep. Barn kan ha en sterk følelse av hva det er tabu eller farlig å snakke om, og dette er det vårt ansvar å gjøre noe med.

  • Vi må innta barneperspektivet og være på lag med barn.

    Barn kan se verden annerledes enn oss voksne, og de kan være redde for andre ting enn oss. Dersom vi bagatelliserer barns måte å se verden på f.eks. ved å si Det er ikke noe å være redd for, så vil barnet mest sannsynlig ikke stole på at det går an å fortelle oss om andre ting det er redd for, altså vil det mest sannsynlig unngå å fortelle oss om sine vonde hemmeligheter.

  • Vi må åpne hjemmene våre og tilby et trygt sted å være

    Vi må ta ansvar for andre barn enn kun våre egne. Det er lett å tenke at andre vil komme til å ta ansvar for et barn som man mistenker at har det tøft, men dersom alle tenker slik, kan det ende med at ingen tar ansvar.

  • Vi må snakke positivt om vår egen kropp

    Barn som er utsatt for overgrep kan ha et vanskelig forhold til egen kropp. Voksne som snakker nedlatende om egen eller andres kropper, hjelper ikke til med å skape en bedre kroppsfølelse hos barnet. Det som hjelper, er at vi voksne jobber med å ha et positivt forhold til vår egen kropp.

  • Vi må ta tak i og få hjelp til å takle egne problemer og eventuelle traumer

    Barn trenger voksne som er til stede. Dersom voksne har mange problemer og utfordringer i eget liv, kan barn-voksen-relasjonen preges av dette, og vi vet også at traumer kan gå i arv gjennom generasjoner. Barn trenger derfor at vi voksne er villige til å jobbe med oss selv dersom vi har det tøft. De trenger også at vi voksne forstår oss selv og egne reaksjoner. Og barn trenger at vi voksne er villige til å utvikle oss og endre oss i møte med barnet. Det å ta ansvar for seg selv som voksen behøver ikke gå på bekostning av det å ta ansvar for barn. Jo mer selvkjærlighet og mer egenomsorg man gir seg selv, jo mer har man å gi til barnet.

  • Vi må være villige til å kjempe og dø for barn

    Overgrepssaker berører oss og kan gjøre oss ekstremt redde. Det er forståelig! Vi bør likevel alltid spørre oss selv: Hvem er i den farligste og vondeste situasjonen, barnet som blir utsatt for overgrep eller vi voksne som står på utsiden av situasjonen? Til syvende og sist handler det å stå opp og ta ansvar for barn om også å være villig til å kjempe og dø for barn. Det kan høres svulstig ut, men samtidig er det faktisk sånn at vi alle har ansvar for at overgrep fortsatt skjer! Det «å dø for barn» kan like gjerne bety å ofre noe: som å måtte ta valg som ryster omgivelsene våre, som endrer vårt eget bilde av oss selv og hvem vi tør og vil være, og som endrer forholdet til familien vår eller kollegaene våre. Å dø for barn kan også bety å miste kontrollen fordi vi ikke vet utfallet av våre valg og handlinger, men våger å gjøre det likevel.

 

Vi avslutter med dette sitatet som tydelig poengterer at vi alle har ansvar for at overgrep fortsatt skjer:

 

I have looked closely at

who is guilty

of child abuse

and

I have discovered

It is I

Edvard Tigler