Gjørekompetanse – Mind the gap!

linesannemelvold.jpg
lenechatrinhansen-sorthvitt.png

Av
Line Melvold
Marte meo terapeut, veileder, barnehagelærer og forfatter

Lene Chatrin Hansen
Barnehagelærer, forfatter og fagformidler

I boken vi arbeider med har vi valgt å bruke betegnelsen «gjørekompetanse». Dette henger sammen med at ordene i barnekonvensjonen skal bli til handlinger. Det hjelper ingen barn at vi kun snakker om barns rettigheter, vi må gjøre dem også.

All gjørekompetanse er en kombinasjon av en kunnskapsbase og erfaringene hver enkelt ansatt har – og hvem vi er. Evnen til å styre seg selv er et definert trekk ved mennesket. Et godt samfunn, en god barnehage, må derfor legge til rette for at menneskene får makt og myndighet i egne liv, barn som voksne. Vi kan ikke kun styres av lover og regler, men også gjennom vår egen vurderingsprosess – våre egne valg. Som Binder (2018, s.112) skriver det: «I menneskesamfunn vil evnen til å komme overens med andre og bidra til fellesskapet, og behovet for å fremme egne behov og interesser, være to motpoler i oss som skal balanseres og harmoniseres.» Valgene våre får konsekvenser – gjørekompetansen likeså.

Det vil oppstå situasjoner der de ulike menneskerettighetene kolliderer med hverandre skriver Gording Stang og Sveaass i boken «Hva skal vi med menneskerettigheter» (2017). Det hele kan virke enkelt – barnets beste skal ivaretas. Enkelt, sett fra utsiden. Sett fra et teoretisk perspektiv uten innblanding av følelser. Allikevel svikter vi barn, gang på gang. De ansattes gjørekompetanse vil for eksempel komme til uttrykk når omsorgssvikt og overgrep avdekkes, og den enkelte ansatte må stå til ansvar for sine egne vurderinger og handlinger.

I rapporten Svikt og svik – gjennomgang av saker hvor barn har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt (NOU 2017:12) blir konsekvenser av en svekket gjørekompetanse overtydelige. Der har utvalget tatt for seg 20 saker og mange tusen dokumenter som kan belyse disse, som eksempelvis journaler fra helse- og barneverntjenester, uttalelser fra skoler og barnehager, straffesaksdokumenter, dommeravhør og rapporter fra tilsynsmyndigheter, i tillegg til samtaler med både barna og ulike tjenesterepresentanter.  Utvalget er klare på hva de har sett: «Innblikket vi har fått i disse barnas situasjon har gjort et dypt inntrykk. Det ble klart for oss at et så teknisk ord som systemsvikt ikke var dekkende. Dette handler først og fremst om svik mot barn.»

Enhver ansatt står i et ansvarsforhold til seg selv og den profesjonsetiske plattformen, og de juridiske rammene forplikter. All den tid vi er i stand til å velge våre handlinger, står vi til ansvar for disse handlingene. Når vi påtar oss arbeid med mennesker, spesielt små barn, har vi et ansvar for å ivareta deres verdighet i livet. Vi lever i et krysspress mellom egne følelser, ønsker og behov og andres forventninger, men vi kan ikke underordne oss disse kreftene.

Vi plikter å ta inn over oss vår menneskelige feilbarlighet og tørre å se på egen gjørekompetanse når vi ikke handler i overensstemmelse med de rettighetene barn har. Vi kommer til å feile, men det betyr ikke at vi må gjenta feilene. Det er her nøkkelen til gjørekompetansen ligger; gjennom bevissthet, refleksjon og øvelse. Mye øvelse.

Vi vender stadig tilbake til Foros og Vetlesen (2015) som skriver følgende: «Å la vær å gripe inn overfor det man innerst inne anser som galt, eller som skadelig for dem som berøres av konsekvensene, betyr å gi den gale handlemåten fritt spillerom – slik at det er den som blir atferdsanvisende i institusjonene og får oppmerksomhet i det offentlige rom, med uttalt eller stilltiende oppfordring til å etterfølges av andre.» Altså en kollektiv svikt i gjørekompetansen.

Selv om det er statens ansvar å implementere menneskerettighetene i praksis (Gording Stang og Sveaass 2017, s. 56), har vi alle et ansvar å si ifra når vi ser ansatte krenke et barns autonomi. Barnehageansattes profesjonalitet vil blant annet komme til uttrykk i relasjonene, i hvordan de tar utgangspunkt i barns perspektiver og livsverden. Å utøve et skjønn er ikke vilkårlig synsing. Når barnehageansatte utøver skjønn, så må det være basert på de grunnleggende verdiene, forankret i de juridiske rammene. Det er først og fremst barnets menneskeverd og autonomi som skal være styrende i valgene som tas.

Barnehagelærere har mange og komplekse arbeidsoppgaver knyttet til arbeidet med barn, planlegging, dokumentasjon og samarbeid med ulike aktører. Alle oppgavene kan bidra til at vi ubevisst unngår dybden – og vaker i overflaten. De lange tankene må gjerne vike på bekostning av praktiske, daglige oppgaver – og overflatekunnskapen blir styrende. Vi opplever at barnehagelærere ofte står i skvis: en skvis mellom det vi vet er best for barnet og det som pålegges fra høyere hold. En skvis mellom lojalitet til arbeidsplassen, og lojalitet til barnet. En skvis mellom eget pedagogisk ståsted og forståelse, og nye pedagogiske bølger.

Begrepet «Mind the gap» dukket tidlig opp i forsknings- og skriveprosessen. Som i «pass på avstanden mellom perrongen og toget». Nå, i denne sammenhengen kobler vi det til tanken om at vi kan si én ting og gjøre noe annet. Vi ser at det er for stort:

Gap mellom det som blir pålagt og det som er barns rettigheter.
Gap mellom voksnes behov og barns behov.
Gap mellom «barnegruppen» og enkeltbarnet.
Gap mellom «personalet» og hver enkelt ansatt.
Gap mellom teori og praksis.
Gap mellom å si og gjøre.
Gap mellom å høre og lytte.
Gap i kvaliteten.  
Det er realiteten.

Å bli bevisst sin egen væremåte i møte med barn og tilegne seg ny selvinnsikt, kan være smertefullt. Stress påvirker, press påvirker, fravær påvirker – og i tillegg kan rigide forhold til planer og aktiviteter føre til at vi ikke er til stede i barnets perspektiv og utsagn. Lytteevnen svekkes – og med den, barnerettighetsperspektivet. Hvilken betydning kan det ha å velge et barnerettighetsperspektiv? Det vi har erfart, er at du som barnehageansatt daglig praktiserer barns rettigheter med de valgene, de mange valgene, som tas hver dag. Selv om det kanskje ikke er menneskerettighetene som du opplever er førende i arbeidet du gjør i barnehagen, er det du som gjør ordene i konvensjonen til praksis. Vi kan står vi i fare for å miste rettighetene av syne i de daglige aktivitetene som velges. Vi må rett og slett hjelpe oss selv og hverandre med «mind the gap», slik at vi alle gjør det vi er forpliktet til.

Vi kan trekke en linje til det å arbeide med barnerettighetsperspektiv og gjørekompetanse med hvordan vi for eksempel har nærmet oss livsmestringsbegrepet. Det får først skikkelig liv når vi ser nøye på oss selv, og på hvordan vi er sammen, hvordan vi snakker, både med og uten ord, hvordan vi gir tid og plass til lek og livlige kropper som vokser og vil bevege seg - og på hvordan vi håndterer og står i alt som utfordrer oss og barna vi har ansvar for. Livsmestring er ikke noe vi kun må snakke om, men gjøre – det er noe som kommer til uttrykk både i relasjons- og gjørekompetansen vår. Og gjørekompetansen vår merkes i «øyne som er der hele tiden», i smil og latter - og alvor når det trengs, i myke hender, og i lette og lekende bein. Den merkes i hele barnehagen! Og den merker barna for livet. Mind the gap!