Å glemme ting man vet

Jeg er inne i mitt siste år som student og har nettopp hatt min hovedpraksis i regi av profesjonsstudiet i psykologi. Jeg var utplassert på en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. En del av praksisen var å ha egne pasienter, med tett oppfølging og veiledning. Mestringsfølelsen har vært helt på topp, den har vært midt imellom og, om jeg skal være ærlig, den har vært helt på bunn. Kanskje har den største prestasjonen min vært å ha klart å stå i disse store svingningene mellom følelsen av ekstase og håpløshet.

Min oppfatning og erfaring er at man kan lære mye av egne og andres feil. Jeg ønsker derfor å skrive et blogginnlegg om noen av de tingene jeg har funnet mest utfordrende under praksisperioden fordi jeg tenker at det kanskje kan være relevant for ansatte i barnehager.

Tid

Det første jeg har funnet utfordrende har vært tiden. Jeg har følt at jeg har dårlig tid når jeg møter et barn med utfordringer. Utfordringene skal løses fort, og da helst etter første møte. Forstå meg rett: Det er viktig å være på ballen og gjøre det man kan slik at barn får det bedre fortest mulig. Samtidig tror jeg det er viktig å ha respekt for at forandring krever tid. I et jag om at ting skal skje fortest mulig, kan man muligens legge et ekstra element av stress inn i potten. Prosesser kan bli slurvete, intervensjonene kan bli lettvinte, og man risikerer å miste forståelsen av problematikken. Gi folk tid.

Tålmodighet

Tålmodighet er tett knyttet til tid. Jeg har kjent på viktigheten av å være tålmodig og gi folk den tiden ethvert menneske fortjener. En intervensjon trenger å modnes. Tålmodighet handler derfor for meg også om å ikke gjøre hundre forskjellige tiltak på en gang. Min erfaring er at når man møter folk som strever, så kan det dukke opp utallige forslag og råd om hvordan livet kan bli bedre. I et jag om å ønske å hjelpe, kan faren bli at man blir mer opptatt av kvantitet enn kvalitet og man glemmer å lytte. Gir man ut masse råd og måter å arbeide med vanskelige temaer i livet på, kan det hende at ingen av intervensjonene fester seg. Så det å være tålmodig og holde seg selv tilbake i en hjelpesituasjon må bringes frem i bevisstheten.

Toleranse

Sammen med tid og tålmodighet vil jeg her løfte frem toleransen for individuelle forskjeller. Det er kanskje ikke alt foreldre gjør som du er enig i, og det er kanskje ikke all oppførsel et barn viser som du syns er greit. Det er kanskje mye man har lyst til å forandre på i et barns liv, men det er forskjell på det som må forandres, fordi det er for barnets beste, og på det som kan endres fordi du selv har levd annerledes og har hatt nytte av det. Uttrykket «folk er folk» betyr ingenting hvis vi ikke tolererer hverandres ulikheter. Det blir viktig å være tolerant for hvordan hvert enkelt menneske oppfatter verden og velger å leve i den. I et jag om å ønske å gi folk det beste livet du kan se for deg, kan du miste fokus på det som burde være i sentrum; nemlig endringer som må til fordi et barn kan få mulige skader hvis ikke noe forandres.

Satt i et barnehageperspektiv

Da jeg diskuterte erfaringene mine med kollegaene mine i STYD, gjorde de følgende koblinger til barnehagen:

Om vi flytter disse tankene til barna i barnehagen kan vi reflektere over hvilken opplevelse de har av tid. Gir vi barna nok tid til å finne ut av ting selv? Tid til å stå i utfordringer og gjøre seg egne erfaringer om hvordan det er å kjenne på ulike følelser som ikke er gode? Gir vi barna nok tid til å tenke selv, klare seg og mestre selv, eller gjør vi barna en bjørnetjeneste ved å gjøre for mye på vegne av barna? Er det slik at våre gode intensjoner kan føre til at barn, når de blir eldre, ikke har utviklet den robustheten de trenger for å møte utfordringene som ligger i det å vokse opp?

Det tar tid å vokse opp. For barnet ligger det en enorm kraft å få mulighet til å utvikle sin egen autonomi i den takten som føles naturlig for barnet. Hvis læringsjaget og mestringsjaget fører til et prestasjonspress allerede i barnehagealder, kan barnet utvikle en indre stemme som begynner å fortelle at det ikke er godt nok eller kan nok. Denne indre stemmen kan være vanskelig å bli kvitt hvis den får sette seg i selvfølelsen. Er vi tålmodige nok med barn og alle barns ulike personligheter, perspektiver og væremåter? Gir vi barna tålmodigheten de trenger for å finne ut av hvem de er?

Det er fascinerende hvor mye vi har å lære ved å lytte nysgjerrig for å prøve å sette oss inn i hvordan andre mennesker opplever verden og lever i den. Barna som er helt nye i denne verden, vil alltid ha et annet blikk enn vi som har levd lenger. Tenk på deg selv. Har du ikke noen greier for deg som andre synes er spesielle? Noen vaner som kanskje andre ser på som uvaner? Ulike ting du kanskje gjør for å føle deg tryggere? Rutiner når du står opp om morgenen eller når du legger deg på kvelden? At man kanskje i voksen alder fremdeles titter under sengen for å se om det er noen der, eller lar et lys stå på for å ha oversikt over rommet? Du vet best hva du gjør og som er din «greie». Barnehagen er jo som en liten miniatyrverden. Faren blir når alt skal være likt og gjøres på samme måte. Toleranse kan derfor ligge i å behandle ulikt og skape disse toleranserommene. Rutiner og dagsrytmen må være i takt med barnas ulike personligheter og behov, noe som fordrer at vi løfter frem toleranse som en av de viktigste holdningene vi kan vise i relasjoner til barn.

Jeg vet jo dette her …

Jeg visste alt dette jeg har skrevet om før jeg gikk ut i praksis. Jeg vet også at dette ikke er revolusjonerende tanker for dere som jobber i barnehager i Norge. Derfor er det litt pinlig å innrømme, men i en hektisk hverdag og med alle rutiner på arbeidsplassen, så falt dette litt bort. Jeg glemte meg.

Jeg ble stresset over at folk ikke ble bedre fortere. Jeg ønsket så inderlig å hjelpe, så jeg ga folk alt jeg tenkte kunne gjøre hverdagen deres bedre. Jeg startet å snakke om ting i folks liv som ikke burde ha vært fokus i terapien.

Det å vite noe betyr ikke det samme som at man faktisk gjør det i praksis. I STYD har mye av fokuset i 2019 vært på akkurat dette. «Mind the gap». Det at man gjør noe med de beste hensikter, betyr ikke at det er bra for den andre. Heldigvis kom den indre stemmen etter hvert. Den stemmen som sa: «Jeg vet jo dette her. Jeg vet jo at dette her ikke er bra».

Jeg tror mye handler om at man har en idé om seg selv. En idé om at man faktisk kan hjelpe alle folk med alt mulig. Gir man seg selv derimot litt tid, tålmodighet og toleranse, ser man kanskje at man ikke alltid strekker til. Betydningen av gode kollegaer som kan ta over der du kommer til kort, blir da helt avgjørende.

I korte trekk handler det kanskje om respekt. Det å respektere at folk får være den de er, og være tålmodige til å bruke den tiden de trenger for å være aktører i eget liv og egne endringer.

Men dere vet jo dette her.

Jeg vet jo dette her.

Helt til vi plutselig glemmer det igjen.