«Å møte barn i følelsene»

«Tidlig emosjonelle erfaringer blir liggende som en klangbunn i barnet, og senere også i den voksne» (Lise Bruusgaard i intervju med Strand, 2018, s. 735)

Det «å møte barn i følelsene» er et utsagn som stadig dukker opp i ulike kontekster. Hva dette derimot betyr, kan være uklart, og ikke minst kan det være uenighet rundt det. Dette blogginnlegget ønsker å bidra til refleksjonene rundt hva det «å møte barn i følelsene» kan bety. Jeg kommer til å bruke emosjoner, følelser og affekt om hverandre for å beskrive «følelsesmessige tilstander som er en reaksjon på en hendelse eller resultatet av en vurdering av en situasjon eller hendelse» (von Tetzchner, 2016, s. 462).

Det er ulike oppfatninger av hva emosjoner er, hva slags ulike aspekter som faller under begrepet og hva som kan sies å være de grunnleggende emosjonene. Ofte trekkes de seks grunnleggende emosjonene identifisert av Paul Ekman og Wallace V. Friesen frem. Disse er glede, frykt, tristhet, sinne, avsky og overraskelse (Burton, 2016). De fleste er enige om at man utvider det følelsesmessige repertoaret sitt jo eldre man blir, enten om de grunnleggende emosjonene deler seg opp og blir flere og mer spesifikke, eller om de grunnleggende emosjonene kan settes sammen til mer komplekse (von Tetzchner, 2016). Over tiden vil også de emosjonelle uttrykkene forandre seg. Man starter å få en forståelse av emosjonsuttrykk hos andre og regulering av egne følelser blir sentralt. Det utvikles en såkalt emosjonell kompetanse, som kan sies å innebære det å forstå følelser, ta dem i bruk og snakke om dem. Under emosjonell kompetanse faller også evnen til emosjonsregulering (Bjørk, 2018). Foreldre påvirker i stor grad hvordan barns emosjonelle kompetanse blir. Dette skjer i møte med barnas følelser, hvordan de prater om emosjoner med barna sine og ikke minst hvordan foreldre selv uttrykker egne følelser. Jevnaldrende og andre viktige voksne i barnets liv er selvfølgelig også sentrale i utviklingen av emosjonell kompetanse.

Barn som har en god emosjonell kompetanse gjør det blant annet bedre på skolen og sosialt (Tuning in to Kids, 2019). Arbeidet som legges ned i at barn skal forstå seg selv og sine emosjonelle opplevelser påvirker derimot også i voksen alder. De fleste psykiske lidelser preges nemlig av en manglende evne til å integrere følelser. Det å møte barn i følelsene kan derav ses på som en investering for god psykisk helse. Affektintegrasjon vil si «den funksjonelle og forløpende integrasjonen av affekt, kognisjon og atferd» (Monsen & Solbakken, 2013, s. 742). Det handler med andre ord om hvordan man registrerer, forstår og blir påvirket av emosjoner. Hvordan manglende affektintegrasjon kan manifestere seg er ulikt hos enkeltindividet. Eksempler kan være at man ikke gjenkjenner følelser, mangler evne til å kjenne på dem, blir overveldet når de kommer eller ikke forstår hvorfor man handler slik man gjør.

Ofte tenker man på de «negative» følelsene når man tenker på manglende emosjonell kompetanse eller affektintegrasjon. Det er derimot viktig å tenke på at de «positive» følelsene må få mulighet til å bli forstått og integrert. Hvor viktig er ikke f.eks. interesse, nysgjerrighet og glede i dagliglivet? Emosjonsregulering handler heller ikke kun om å holde følelsene i sjakk. Det er også viktig å kunne vise følelser i ulike situasjoner, som f.eks. kjærlighet til en partner. Samtidig ønsker jeg å trekke frem at man tenker emosjoner har en adaptiv funksjon, de signaliserer noe. De «negative» følelsene er ikke negative i den forstand at de ikke skal få utfolde seg. Har man problemer med selvhevdelse kan f.eks. sinne være en god følelse for å sette i gang handlinger som fører til at man tar plassen man har krav på. Slik kan sinne, som kan ses på som en «negativ» følelse, være en positiv følelse. Poenget er at man ikke skal møte barn i kun noen spesifikke følelser, det må gis rom for alle emosjoner. «Alle følelser er akseptable, selv om ikke all oppførsel er det» (Bjørk, 2018).

Utviklingen av emosjonell kompetanse er som nevnt i stor grad påvirket av de primære omsorgspersonene, men andre signifikante voksne vil være av betydning. Her kommer betydningen av ansatte i barnehagen inn. De seks punktene nevnt under er noe barn med god emosjonell kompetanse fra tidlig av har fått oppleve i sin omsorg (Kvello, 2016).

  • Omsorgspersonen oppdager barnets emosjoner

  • Omsorgspersonen forstår barnets emosjoner

  • Omsorgspersonen aksepterer/forholder seg til barnets emosjoner

  • Omsorgspersonen benevner barnets emosjoner

  • Omsorgspersonen forklarer for barnet dets emosjoner

  • Omsorgspersonen hjelper barnet med å regulere emosjonene

Det å møte barn i følelsene kan være å følge opp disse seks punktene forløpende i hverdagen. Det er ikke alltid like lett. Man vil f.eks. komme til å tolke feil med tanke på hva slags følelse et barn opplever eller skygge unna følelser man selv har vansker med. En viktig del av å møte barn i følelsene blir derfor å kjenne seg selv. Det å reflektere over egen væremåte, styrker og svakheter har fått større fokus med årene. Dette vises blant annet i programmene «Circle of Security» og «Tuning Into Kids». Sistnevnte program mener jeg har en god fremgangsmåte hvis man er usikker på hva et barn føler i en gitt situasjon. Dette går ut på å se hva slags situasjon barnet befinner seg i, finne en sammenlignbar situasjon for en voksen, og da forestille seg hva man selv ville følt i denne situasjonen (Havighurst, 2016). En annen måte å få en pekepinn på hva et barn føler kan være å kjenne på hva barnet skaper av reaksjoner hos deg. Hvis du merker at du er oppgitt, er det en mulighet for at barnet også føler seg oppgitt.

Som barnehageansatt kan man gi utfyllende erfaringer med tanke på manglende opplevelser hjemmefra. I barnehagen skal alle emosjoner være tillatt. Det vil si at hvis ikke Ole får uttrykke sinne hjemme, skal det være rom for dette i barnehagen. Lise må få kunne vise glede og Sarah må få lov til å være lei seg. Faren er at man kan komme til å bekrefte, og da forsterke, grunnlaget som blir lagt hjemme om at noen følelser ikke er bra. Det vil selvfølgelig være ulike tilnærminger til ulike emosjoner basert på individualistiske karakteristikker, hjemmemiljø og kultur og det er ingen fasit på hvordan man skal forholde seg til følelser. Det vi vet er klokt for å hjelpe barn med å utvikle emosjonell kompetanse, er at man faktisk forholder seg til emosjonene og ikke avfeier dem.  I barnehagen er det også hendelser med jevnaldrende man får oppleve, som er viktig for den emosjonelle utviklingen. At et barn f.eks. utestenges fra lek og opplever å ikke ha venner, må tas meget alvorlig. Lek og venner er en av de viktigste trygghet- og trivselsfaktorene til barn. Lise kan komme til å si til Ole at hun ikke vil leke med han en dag. En slik hendelse er vond og vanskelig for et barn og stå i, men det vil kunne skje. Det blir derfor viktig å fokusere på å hjelpe barna å stå i slike situasjoner når de oppstår. Dette er en sentral del i utviklingen av emosjonsregulering.

Det å forholde seg til alle emosjoner betyr derimot ikke at det alltid er riktig å prate om, reagere eller påpeke emosjoner. Rune F. Bjørk (2018) skriver om viktigheten av riktig timing. Dette fordrer at voksne er sensitive for når det passer seg å prate om følelser. Det er ikke alltid barn ønsker å snakke om følelser, det må også respekteres. Det er en del unge som synes det er lettere å snakke om følelser hvis man gjør noe sammen, hvis den voksne ikke stiller for mange spørsmål eller trenger seg for mye på. Et annet viktig poeng er å gjøre praten rundt emosjoner til noe hverdagslig. Det kan være noe man prater om mens man forteller om dagen sin, sitter rundt middagsbordet eller prater om en ferie man tidligere har vært på. Noen ganger kan det rette også være å overse et følelsesmessig utbrudd hvis man tenker barnet evner å mestre situasjonen. Slik kan barnet få prøvd seg på emosjonsregulering på egenhånd (von Tetzchner, 2016). De fleste foreldre ønsker at barna skal bli selvstendige i sin emosjonsregulering, noe som også betyr å la barna f.eks. prøve å roe seg selv ned når en blir sint.

Samtidig er det viktig å understreke at stabile og konsekvente voksne som møter og tar imot barns følelser er viktig for at man skal bli selvstendig på dette området. Barnet må få oppleve følelsen av at omsorgspersonen er tilstede som en støtte selv om barnet selv jobber med sine egne emosjoner. Sterke emosjonelle uttrykk må alltid møtes. Barn som erfarer omsorgspersoner møter dem i følelsene, blir bedre til å regulere seg selv senere. I tillegg søker disse barna til foreldre eller andre viktig personer i vanskelige og emosjonelt ladede situasjoner (Cassidy, 1994). En viktig del av emosjonsregulering er å kunne søke hjelp hvis en situasjon blir for overveldende, også i voksen alder. Det er derfor av stor betydning at de ansatte i barnehagen er sensitive og selvbevisste ovenfor barnas behov for å bli møtt i følelsene, samtidig som de kan klare å se når et barn vil kunne takle en situasjon på egenhånd.

Det å møte barn i følelsene kan også være, slik Lene Chatrin Hansen så fint forklarte meg, å møte barns behov også på lang sikt. Det vil si ikke bare møte barn i følelsene her og nå, men legge til rette for endring i organisering og struktur i hverdagen som gjør det mulig å møte barns behov i fremtiden. I bunn og grunn handler «å møte barn i følelsene» om å innfri Barnekonvensjonens artikkel 3: «Voksne skal gjøre det som er best for barn.» Det som er best for barn, vil også legge et godt grunnlag for voksenlivet. Emosjonelle erfaringer ligger som en klangbunn i oss, en klangbunn som påvirker oss som barn og voksne.

 

Referanseliste

Barneombudet. (udatert). Artikkel 3 – Barnets beste. Hentet 21. januar 2019 fra http://barneombudet.no/dine-rettigheter/barnekonvensjonen/artikkel-3/

Bjørk, R. F. (2018, 26. april). Hvordan snakke med barn om følelser? Hentet fra https://www.psykologforeningen.no/publikum/videoer/videoer-om-livsutfordringer/hvordan-snakke-med-barn-om-foelelser

Burton, N. (2016, 7. januar). What Are Basic Emotions? Hentet fra https://www.psychologytoday.com/us/blog/hide-and-seek/201601/what-are-basic-emotions

Cassidy, Jude. (1994). Emotion Regulation: Influence of Attachment Relationships. Monographs of the Society for Research in Child Development 59 (2/3): 228-249

Havighurst, S. (2016). Tuning in to Kids: An Emotion Coaching Parenting Program. PowerPoint hentet fra http://www.socsc.hku.hk/icp21/en/wp-content/uploads/2016/02/Plenary_Dr.-Sophie-Havighurst.pdf

Kvello, Ø. (2016). Barn i risiko – skadelige omsorgssituasjoner (2.utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk

Monsen, J.T & Solbakken, A. (2013) Affektintegrasjon og nivåer av mental representasjon: Fokus for terapeutisk intervensjon i Affektbevissthetsmodellen. Tidsskrift for Norsk psykologiforening, 50 (8), 740-751.

Strand, N. (2018) Leketerapi i pakkeforløpenes tid. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 55 (9), 734-741.

Tuning in to Kids. (2019). About tuning in to Kids. Hentet 21. januar 2019 fra http://www.tuningintokids.org.au/parents/about-tuning-in-to-kids/

von Tetzchner, S. (2016). Utviklingspsykologi. (2.utg.) Oslo: Gyldendal Akademisk.