På første spørsmål svarer hun alltid klart og tydelig: «Jeg heter Vilma»
Samme på andre: «5 år» 
Så kommer det tredje, da skjer det samme hver gang, kroppen hennes flytter seg nærmere min, hodet senker seg og blikket går ned. 

«Hva går du på da?? Håndball? Eller kanskje dans?» sier damen. 
Det er stille og jeg må svare. «Vilma går i barnehagen og når hun er hjemme da leker hun»
«Åååå» sier damen.

Jeg heter Noah, og jeg vil si litt om hvem jeg er. Hva jeg tenker på. De siste årene har mange av de voksne jeg treffer snakket om «tilhørighet». Om det å høre til et sted. Men jeg tror ikke de helt skjønner at spørsmålene kommer litt seint. For sånt begynner tidlig. Det kan begynne i magen til mora di, hjemme, i barnehagen, på skolen, hvor som helst. Eller, bare du blir redd nok, tidlig nok. Jeg skal først gi deg to historier om meg – den ene er sann. Du kan velge den som får deg til å føle deg best. Sånn som voksne stort sett gjør. Setter seg sjøl først.

Vi kommer til verden med en umoden hjerne. Hver sekund dannes det mellom 700 og 1000 nye nervekoblinger i et spedbarns hjerne. Barnets hjerne formes av erfaringer, og de aller første årene av et menneskes liv er fundamentet for trivsel, helse, adferd og læring. Arv og miljø er uløselig knyttet sammen. Når barn begynner i barnehagen påvirkes denne utviklingen av de barnehageansatte. Hvordan vi møter barn legger premissene for hvordan barn oppfatter seg selv og den verden de er født inn i. Ifølge Helsedirektoratet er psykiske lidelser landets mest kostnadskrevende sykdomsgruppe, total årlig kostnad er beregnet til 185 milliarder.

Da jeg hørte deg snakke på nyhetene om overgripere, og du kalte dem monstre, da du ba barn ta kontakt, og lovet dem hjelp – da tenkte jeg at du også kunne trenge litt hjelp.
Barns lojalitet tar liv. Barnets liv. Og denne lojaliteten, dette båndet mellom overgripere og barn, mellom hemmelighetene som deles, grensene som viskes ut, det er sterkt. Og skambelagt. Sterkere og mer skambelagt enn justisministeren ser ut til å forstå.

Hun sa - Jeg tror at kunnskap om psykisk helse er veldig viktig. Skolen burde lære bort hvordan ungdom kan takle sine egne følelser. Søsteren min hadde lært ordet «hjelp» både på engelsk og tysk, men ikke hvordan hun skulle takle frykten for å bruke ordet når det trengtes. Søsteren tok sitt eget liv.

Jeg er så heldig at jeg har muligheten til å samarbeide med en hel gjeng med kloke folk. En av disse er Einar Øverenget. Filosofen. Nå har han skrevet en ny bok med tittel Gnist – liv, valg og vilje, og jeg vil så gjerne at flere tar seg tid til å lese boken. Hvorfor det tenker du kanskje? Mange grunner til det altså. For min egen del er jeg så lei av overfladiskheten og lettvintheten at jeg trenger noe saftig å bryne hjernecellene mine på. Samtidig ønsker jeg alltid å lære – og denne gangen skulle det bli slik at jeg lærte mest om meg selv.

Når jeg treffer mennesker som utfordrer sider i meg – så tenker jeg ofte på barnet de engang var. Mulig jeg er feig som gjør det slik, men det gjør meg modigere og rausere i møtene. Jeg tenker på barnet som fortsatt finnes der inne, og på at behovene som ikke ble møtt en gang – eller mange ganger – kan komme til uttrykk på mange og ulike vis. Som sinna, apatisk, aggressiv, irritert, hysterisk, gråtende, hektisk, overfølsom, sur, klassens klovn, manipulerende – det finnes mange navn å sette på hverandre – og på hverandres følelsesuttrykk. 

En pianist sitter og spiller på kommunens nyervervede klaver og komponerer den vakreste musikk. Klaveret er nystemt og akustikken i rommet er perfekt. Pianisten er lykkelig, inspirert og kreativ. Alle i rommet nyter musikken hennes. En dag får pianisten beskjed om at kommunen må spare på klaveret, og fjerner de lyseste og mørkeste tonene lengst fra hendenes sentrum. Første fjernes de svarte tangentene og siden de hvite

Ferien er over og hverdagen har så absolutt gjort sitt nødvendige inntog. Jeg kjører oppover Gudbrandsdalen på vei mot Dovre kommune. Tankene mine går til pappa som jeg alltid har sett på som mitt Dovre. Trygge, rause og rolige pappa som stod der som en klippe for meg uansett hva det måtte være. Han trengte ikke engang å si til meg at han støttet meg – det var noe jeg tidlig forstod.