Når jeg treffer mennesker som utfordrer sider i meg – så tenker jeg ofte på barnet de engang var. Mulig jeg er feig som gjør det slik, men det gjør meg modigere og rausere i møtene. Jeg tenker på barnet som fortsatt finnes der inne, og på at behovene som ikke ble møtt en gang – eller mange ganger – kan komme til uttrykk på mange og ulike vis. Som sinna, apatisk, aggressiv, irritert, hysterisk, gråtende, hektisk, overfølsom, sur, klassens klovn, manipulerende – det finnes mange navn å sette på hverandre – og på hverandres følelsesuttrykk. 

En pianist sitter og spiller på kommunens nyervervede klaver og komponerer den vakreste musikk. Klaveret er nystemt og akustikken i rommet er perfekt. Pianisten er lykkelig, inspirert og kreativ. Alle i rommet nyter musikken hennes. En dag får pianisten beskjed om at kommunen må spare på klaveret, og fjerner de lyseste og mørkeste tonene lengst fra hendenes sentrum. Første fjernes de svarte tangentene og siden de hvite

Ferien er over og hverdagen har så absolutt gjort sitt nødvendige inntog. Jeg kjører oppover Gudbrandsdalen på vei mot Dovre kommune. Tankene mine går til pappa som jeg alltid har sett på som mitt Dovre. Trygge, rause og rolige pappa som stod der som en klippe for meg uansett hva det måtte være. Han trengte ikke engang å si til meg at han støttet meg – det var noe jeg tidlig forstod.

Med bakgrunn i at vi nå har fått en ny Rammeplan så burde jeg, som barnehagelærer, mene noe om innholdet. Det gjør jeg også. For å være helt ærlig tror jeg ikke justeringene som er gjort kommer til å føre til de helt store endringene i barnehagenes praksis.

"Du må ha sterke verdier inni deg når du reagerer så sterkt på vegne av barn"
Uttalelsen kommer i en fagsamtale med flere styrere tirsdag kveld denne uken. Jeg hadde akkurat fortalt at jeg ble overrasket over min egen reaksjon etter et innlegg på Nordiske Impulser som fant sted for to uker siden. 

Jeg håper og tror at det ligger fast i oss, at når vi kjenner et menneske som på ulike måter strever i og med livet sitt, da får vi behov for å hjelpe. Vi ønsker å få til en forandring – til det bedre. Denne hjelpefunksjonen, dette ønsket om å være en styrke og en støtte for den andre kan likevel slå feil ut, hvis vi ikke forstår språket til den vi så gjerne vil hjelpe.

Kom som du er – dra som en litt annen.

Disse ordene står skrevet med bittesmå bokstaver nede i det ene hjørnet på en stor plakat som pryder veggene på et treningssenter jeg av og til avlegger et besøk. Jada, jeg innrømmer det gjerne. Jeg er et av støttemedlemmene. Poenget er at blikket mitt søker disse ordene hver gang jeg er der. Jeg tygger litt på dem, og kjenner at de gjør meg godt.

Mens vi venter i spenning på at ny Rammeplan skal komme, har jeg gjort meg noen refleksjoner i forhold til noe jeg lenge har vært opptatt av. I høringsutkastet står det blant annet at ”Barnehagen skal ha et bevisst forhold til at barn kan være utsatt for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep og vite hvordan den kan forebygge og oppdage omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep. Personalet skal kjenne til opplysningsplikten til barnevernet.”

Erik er 2 år. Han er en veldig opptatt kar, «forsvinner» liksom litt for oss i fellesskapet, der han holder på med sine gjøremål på sidelinja. Som en traust arbeidskar går han frem og tilbake og frem og tilbake, alltid slepende på de lengste spadene, på moppen eller et kosteskaft, enten foran seg eller bak seg. I samtale med Eriks mamma får jeg vite at han liker å støvsuge. Det kan kanskje forklare valget av langskaftede leker og ting?