FRA INNSIDEN: Kom som du er
/
av
Lene Holte
Barnehagelærer, forfatter og foredragsholder
Kom som du er – dra som en litt annen.
Disse ordene står skrevet med bittesmå bokstaver nede i det ene hjørnet på en stor plakat som pryder veggene på et treningssenter jeg av og til avlegger et besøk. Jada, jeg innrømmer det gjerne. Jeg er et av støttemedlemmene. Poenget er at blikket mitt søker disse ordene hver gang jeg er der. Jeg tygger litt på dem, og kjenner at de gjør meg godt. Her får man lov til å komme akkurat som man er – til tross for elendig kondisjon og manglende muskelmasse. Derfor titter jeg meg innimellom rundt for å se på de andre som trener der, og jeg tenker at ja, dette er virkelig et sted folk kommer som de er. Mangfoldet er stort. Hit kommer folk i alle aldre, kroppsstørrelser, nasjonaliteter og funksjonsevner. Alt fra krykker, original bekledning, svette håndklær til proffe magebelter, kaffe på termos og enkelte høyrøstede pensjonister er vanlige innslag. Og det er helt fantastisk. Jeg lurer på hvorfor ordene med de små bokstavene ikke synliggjøres i større grad. Spør du meg, synes jeg de burde vært skrevet med store bokstaver rett på veggen slik at alle får øye på budskapet.
Kom som du er – dra som en litt annen.
For man drar som en litt annen også – det er i alle fall min erfaring. Jeg drar derfra litt gladere, litt sterkere, litt svettere og med en litt bedre fungerende hjerne. God samvittighet har jeg jammen i meg også. Lettere til sinns med andre ord. Og jeg tenker alltid; hvorfor er jeg ikke her litt oftere?
Så til barnehagen. En av de viktigste arenaene i små barns liv. Jeg lurer på hvordan barn egentlig opplever det å komme til barnehagen sin. Føler de seg velkomne akkurat slik som de er? Det er jeg sannelig ikke så sikker på om alle gjør? Men det som er sikkert er at det burde alle barn kjenne seg trygge på – at man skal få komme til barnehagen som man er og at det er mer enn godt nok. At man skal få komme i akkurat den sinnstilstanden man befinner seg i uten å måtte bli utsatt for alle mulige avlednings- (villednings-) knep fra både personal og foreldre. Av en eller annen grunn skal visst barn helst ankomme barnehagen med smil, godt humør og grønne tanker. Ja, og med god matlyst, samarbeidsvillige, kvikke og raske, og riktig så klare for atter en ny dag. Det blir enklere sånn – spørsmålet vi bør stille oss er for hvem er det enklest?
Altså; det er jo en bragd i seg selv å komme seg grytidlig opp av senga og ut av pysjen. Å legge fra seg kosebamse og kanskje en smokk. Spise frokost, haste av sted til barnehagen i tide og så på toppen av det hele klare å si ha det til mamma eller pappa med et ekte smil om munnen. Hver eneste ukedag. Dette er vel noe vi kan kjenne på noen og enhver, eller hva? Altså når det gjelder å komme seg på jobben. Forventer vi mer av barn enn vi gjør av oss selv? Det kan jammen til tider virke slik.
Kan det tenkes at barn opplever å bli møtt med til dels urealistiske forventninger av oss voksne i barnehagen? For er det virkelig godt nok at barn kommer som de er? Hvorfor er vi for eksempel ofte så opptatt av å avlede slik at barn ikke skal gråte eller være lei seg når de tar avskjed med mamma eller pappa? Intensjonen er sikkert god den – man ønsker jo å hjelpe barnet gjennom situasjonen. Det er tross alt ingen god følelse å være trist og lei seg. Men spørsmålet er om vi egentlig hjelper barnet? Anerkjenner vi barns følelser ved å avlede? Hvordan kan barn lære å forholde seg til disse følelsene dersom de blir oversett, eller skrekk og gru blir møtt med: «Dette er ikke noe å bli så lei seg for, pappa må jo dra på jobben sin vet du.» Hva er galt med å få gråte og være lei seg egentlig?
Uten å bli møtt med argumentasjon, eller desperate avledninger. Et ledig fang, en god klem og den voksnes anerkjennelse og forståelse kan være akkurat det man trenger når man er lei seg. Vi vet det innerst inne, men hverdagen i barnehagen kan være organisert slik at vi ikke alltid gjør det vi vet er det beste for barnet. Så kommer spørsmålet om bemanning selvfølgelig. Antall fang med påfølgende god tid.
Mange barnehager jobber aktivt med følelser i det pedagogiske arbeidet med barna. Heldigvis og hurra for dette arbeidet. Emosjonell intelligens er noe vi kan utvikle gjennom hele livet. Forskning har etter hvert gitt oss mye kunnskap om hvor viktig anerkjennelse av følelser er for barns utvikling. Ved å hjelpe barn til å oppdage og sette ord på følelser og tanker kan barn bli bedre kjent med seg selv og andre. Dette er viktig. Det snakkes også varmt om hvordan barn skal lære å mestre og regulere følelseslivet sitt, og det er her vi skal trå varsomt.
Where angels fear to tread, fools rush in skrev Alexander Pope i sin tid.
Det utvikles stadig programmer for barnehager som påberoper seg å ha fasiten på hvordan ulike aktiviteter skal gjennomføres – nærmest som førstehjelpsprogrammer å regne. Det snakkes om røde og grønne tanker, og om hvordan barn skal lære å forholde seg konstruktivt til egne tanker. Kan en slik kategorisering skape forestillinger hos barn om at de grønne, positive tankene og følelsene er mer verdt (og ønsket av voksne) enn de røde, vanskelige tankene og følelsene? Barn er kloke, og kan muligens assosiere det grønne og det røde med trafikkregler. Klart og stopp med andre ord. Kan det derfor være en mulighet for at det fører til det motsatt av intensjonen? At barn får en manglende opplevelse av å mestre følelseslivet istedenfor å forstå sine egne tanker? Når de såkalte røde og vanskelige følelsene melder seg kan det skape følelse av ikke å være god nok? Underforstått at det er de positive og glade følelsene som får grønt lys? Det er sannelig ikke godt å si. Jeg vet nemlig ikke, siden jeg ikke er barn i barnehagen, men kun en pedagog som ikke helt sikkert kan vite barns innerste tanker. Det jeg kan gjøre er å tenke, reflektere og bli mer bevisst meg selv og min egen væremåte sammen med andre.
For kan det tenkes at det er vi voksne som trenger økt kunnskap om anerkjennelse og relasjoner til barn fremfor slike «førstehjelpsprogrammer»? Jeg kjenner at jeg undres over tanken om at 4 åringer trenger psykologisk førstehjelp. Det virker så trist på mange måter.
Kanskje det er vi som trenger å bli bedre kjent med oss selv og vår egen evne til å håndtere eget følelsesliv for å kunne bli bedre rollemodeller i barns liv? Slik at vi fremmer og ikke hemmer barns muligheter til å gjenkjenne sine egne og andres følelser. Barnehagehverdagen er i alle fall full av muligheter til å møte barn akkurat som de er – og forhåpentligvis drar de hjem igjen litt mer beriket av lek, fantasi og nye erfaringer.
Ja ja. Dette er tankene mine når jeg tørker svetten etter endt treningsøkt. Om det er grønne eller røde følelser er jeg usikker på, men sannelig min hatt drar jeg som en litt annen fra treningsstudioet - med litt andre tanker og litt flere refleksjoner enn da jeg kom.