Hvor lenge skal mennesker leve?
/
Av
Sasha Khudimov
Ansatt i Barnas Have, Færder Kommune
Barnehagene våre jobber dette året med prosjektet Det gode livet – senk farten. Det gjør vi blant annet ved at vi ansatte bevisstgjøres på hva vi bruker tiden på, hvordan vi bruker den, og fagsnakker sammen om hva vi skal bevare slik at leken får sin fortjente plass. Men så er det jo slik at selv om vi senker farten, skal de daglige gjøremålene utføres, og den naturlige motstanden hos barna (som blant annet når de må gjøre noe de ikke har så lyst til) forsvinner ikke selv om travelheten gjør det.
Så dette er en liten fortelling om nettopp dette. Og min tanke er at selv om vi sier at barna lever i et her-og-nå-perspektiv, opplever jeg at barnas tanker på flere måter rommer tid også utenfor det som skjer akkurat her og nå.
Det var på tide å rydde og sortere lekene ute. Barna begynte så smått å samle sammen de tingene de hadde lekt med, og selv om det ikke alltid er like lett å motivere dem til denne daglige ryddingen, skjedde det i det jeg vil kalle umotivert og sakte tempo.
Men så skjer det noe. Et av barna roper:
«Rydderobot! Rydderobot!»
Før vi visste ordet av det, var vi alle roboter som hjalp til med å sortere og rydde lekene – tempoet endret seg dramatisk.
Midt i leken sa Ole:
«Sasha, vet du at roboter og dinosaurer ikke levde samtidig?»
«Ja», svarte jeg.
Flere av guttene ble nysgjerrige, og jeg fortsatte:
«Vet dere at det først var det dinosaurer, så mennesker, og nå kommer det flere roboter som kanskje en dag skal gå sammen med oss i gatene?»
Det var starten på en spennende samtale om fremtiden.
Da vi var ferdige med ryddingen, gikk vi inn en tur, og i garderoben fortsatte praten om roboter. Det ble nok en blanding av litt fantasi og virkelighet, som det ofte blir i samtaler med barn, men jeg fortalte også at roboter allerede er en del av hverdagen vår. Vi har robotgressklippere og robotstøvsugere. Noen roboter leverer mat, og noen biler kan faktisk kjøre uten en sjåfør!
«Ja, jeg har robotgressklipper hjemme!» «Og vi har robotstøvsuger!», sa noen av barna.
Barna begynte å snakke om hvordan det ville være å ha en robot å leke med.
Noen mente det ville være ekstra fint å ha en robot som kunne rydde opp lekene deres. Det skapte stor latter og mye glede.
Eskil så på meg og sa:
«Sasha, kan jeg spørre deg om noe?»
«Ja, selvfølgelig», svarte jeg.
«Hvor lenge skal mennesker leve?»
Oj.
Da stoppet tiden opp, og jeg innrømmer gjerne at jeg ble satt ut. Et så stort spørsmål fra et barn på fire år. I løpet av noen sekunder rakk mange tanker å fare gjennom hodet mitt. Tanker om verden slik den er akkurat nå. Om politikk, kunstig intelligens, teknologi vi ennå ikke har full kontroll over, og om kriger. Ikke minst tenkte jeg på krigen i Ukraina, hvor jeg fortsatt har familie.
Så etter en liten pause svarte jeg: «Jeg håper vi klarer å leve lenge.»
Der og da var det det beste svaret jeg kunne gi.
Klærne var nå hengt opp, og måltidet stod for tur. Resten av dagen ble leken formet av samtalen vi hadde hatt, og det var barn, roboter og dinosaurer i skjønn forening.
Men senere på kvelden tenkte jeg lenge på det spørsmålet.
Jeg vet ikke om det var fordi Eskil er et barn, eller om det var fordi spørsmålet var så enkelt formulert og formidlet med så ekte nysgjerrighet. Eller fordi jeg ikke hadde, og fortsatt ikke har, noe svar på det?
Samtidig handler det jo mye om det vi mennesker går og tenker på. Hva det gode livet er, hva meningen med livet er, og hvor lenge vi lever, egentlig?
Kjenner du det selv kanskje?
Kraften i spørsmål fra barna som lever nå, og disse barna som vil være med på å forme hva svaret blir? Jeg kjenner i alle fall på det, og vil ta med spørsmålet med meg videre, og bli enda mer bevisst på hva jeg og vi bruker tiden sammen på - i verden vi lever i akkurat nå. For hvor lenge er vi her? Hvor lang tid har vi, egentlig?