De usynlige trådene

Av
Line Melvold
Eier av STYD og prosjektleder i Færder Kommune

Om oppdragelse, danning og vår rett (?) til å forme et annet menneske

Det er snart slutt på 14-maten, og jeg sitter sammen med fire treåringer rundt bordet i barnehagen. Knekkebrødene og frukten er for lengst fortært, og barna er langt mer opptatt av å fortelle meg om noe de har begynt å arbeide med, enn av maten de nettopp har spist.

De har begynt å lage sine egne urskiver, og det er Tidar som har bedt dem om hjelp. Tidar er en prosjektkarakter som følger oss i arbeidet med årets prosjekt og impuls som er kunstner Steinar Caspari og det gode livet - et prosjekt hvor vi blant annet undersøker tiden, hva den betyr for oss, og hvordan vi kan skape rom for det livet som leves akkurat nå.

Barna forteller ivrig om urskivene, og samtalen beveger seg mellom det de har laget, om de ulike fargene på perlene som de har valgt (og Tidar sa at det er viktig at de velger helt selv) det de forestiller seg, og det de har lyst til å gjøre videre. Jeg sitter og lytter, og kjenner på hvor godt det er å få være en del av en slik samtale, hvor vi ikke har bestemt på forhånd hva vi skal snakke om, og hvor barnas egne tanker får sette retningen.

Plutselig ser Mikkel på meg.

«Jeg har glemt hva du heter.»

«Det skjønner jeg godt at du har glemt», svarer jeg.

Linus kommer raskt til unnsetning.

«Hun har samme bokstav som meg!»

Og sammen kommer de fram til at jeg heter Line, nesten som Linus.

Så ser Jonas på meg.

«Jeg synes du er en bæsj.»

En av de ansatte reagerer umiddelbart:

«Næmmen, Line er jo ikke en bæsj!»

Jeg ser på Jonas. Det er et glimt i øyet hans, og jeg får en fornemmelse av at det foregår noe mer enn det ordene alene forteller.

«Er det fordi jeg har brun strikkejakke på meg?» spør jeg.

«Mmmm, ja, det er det.»

Og så fortsetter han:

«Og Mari er et jordbær, fordi hun har rød genser.»

Det ga mening, synes jeg.

Rundt bordet fikk vi tilgang til en liten del av Jonas sin forestillingsverden. Han hadde sett fargene, skapt forbindelser og gitt oss nye betegnelser. Det som først kunne høres ut som en upassende kommentar, rommet humor, fantasi og en finurlig måte å undersøke verden på. Akkurat slik vi ønsker at barn skal få tenke, både selv og sammen med andre. I etterkant har jeg tenkt på hvor raskt korrigeringen kom, nesten som en refleks, og hvor naturlig det var å ville hjelpe Jonas til å forstå hvordan vi snakker til hverandre.

Reaksjonen var forståelig og sprang ut av omsorg for fellesskapet. Likevel er det verdt å undersøke hva som skjer når den voksnes tolkning kommer før barnets egen forklaring. Den lille hendelsen gjorde et spørsmål som lenge har opptatt meg, enda tydeligere: Hvorfor ligger korrigeringen så nært oss når vi er sammen med barn?

Hvem er vi til å forme et annet menneske?

Den tyske filosofen Theodor W. Adorno problematiserte i samtalen Erziehung zur Mündigkeit – oppdragelse til myndighet – forestillingen om at mennesker skal formes utenfra, etter andres idealer og forventninger. Hans anliggende var å utvikle menneskets evne til selvstendig tenkning og kritisk vurdering, et spørsmål som fikk særlig alvor i lys av erfaringene med totalitarisme og ukritisk lydighet.

I møte med de yngste barna blir dette en påminnelse om at oppdragelsens ansvar også rommer respekt for det vi ennå ikke vet om barnet. Barnets fantasi, uttrykk og egne forbindelser kan utfordre forestillingene våre, slik Jonas gjorde da han åpnet en samtale ingen av oss hadde planlagt.

Barnehagens ansatte skal beskytte, støtte og veilede, og bidra til at barn utvikler kunnskap og dømmekraft i fellesskap med andre. Dette ansvaret gir oss innflytelse over barnas liv, men ingen fullstendig innsikt i hvem de er, eller hvem de skal bli. Det finnes sider ved barnas tenkning, fantasi og forståelse av verden som vi ennå ikke har fått tilgang til, og som kanskje heller ikke lar seg forstå fullt ut gjennom våre egne erfaringer. Barn bringer noe nytt inn i verden, og det nye kan utfordre både våre forventninger og våre forestillinger om hva som er riktig og fornuftig.

Jonas hadde sett noe jeg ikke hadde sett. Gjennom kommentaren inviterte han oss inn i sin måte å forstå verden på. Hadde vi avsluttet samtalen ved den første korrigeringen, ville vi kanskje aldri ha oppdaget at Mari var et jordbær.

Når ord brukes til å såre eller holde andre utenfor, må vi gripe inn og beskytte barnas verdighet. Nettopp derfor trenger vi dømmekraft til å forstå sammenhengen før vi bestemmer hva situasjonen krever. Men vi trenger en dømmekraft som gjør oss i stand til å forstå hva som faktisk skjer, og som hjelper oss å møte barnet på en måte som ivaretar både dets egen tenkning og fellesskapet det er en del av.

De usynlige trådene

Gjennom oppdragelsen legger vi et nett av usynlige tråder rundt barna. Noen gir trygghet, sammenheng og tilhørighet; andre kan snevre inn barnets handlingsrom når våre forventninger får større plass enn det barnet forsøker å uttrykke. Disse trådene finnes i språket vårt, i forventningene vi formidler, i blikkene vi sender, og i de små reaksjonene som forteller barna hva vi setter pris på.

Vi smiler når barnet gjør det vi ønsker, og vi kan bli utålmodige når det protesterer, bruker lang tid eller stiller spørsmål ved noe vi allerede har bestemt. Vi roser barnet som hjelper til, venter på tur og samarbeider, og vi forsøker å veilede barnet som utfordrer rammene vi har skapt. Et barn som følger beskjedene våre, kan forstå hvorfor handlingen er viktig, eller ha erfart at tilpasning gir anerkjennelse. Atferden alene forteller oss ikke hvilken indre forståelse barnet utvikler.

Vi kan ikke uten videre vite hva som ligger bak barnets handlinger, og nettopp derfor trenger vi å være interessert i hvordan barnet selv opplever det som skjer. Korrigeringen kan gi orden og oversikt i en travel hverdag, og det kan oppleves som en lettelse når dagen følger planen. Behovet for forutsigbarhet er menneskelig, men bør ikke uten videre bli en pedagogisk begrunnelse for hva barna må lære. Derfor er det verdt å undersøke hvordan våre egne behov påvirker beslutningene vi tar.

Hva forsøker vi å oppnå når vi griper inn, og hvem trenger egentlig at situasjonen endres akkurat nå?

Danning som en vei inn i fellesskapet

Wolfgang Klafkis kritisk-konstruktive dannelsesteori gir denne undringen en tydelig retning. Hans begreper selvbestemmelse, medbestemmelse og solidaritet viser hvordan menneskets frihet utvikles i et forpliktende forhold til andre.

Selvbestemmelse handler om å utvikle egne vurderinger og ta ansvar for handlingene sine. Medbestemmelse handler om å kunne delta i og påvirke fellesskapene man tilhører, mens solidaritet forutsetter at også andre menneskers frihet og verdighet blir tatt på alvor. Dette er erfaringer som får innhold gjennom barnas hverdagsliv, når de forhandler om leken, møter uenighet, uttrykker egne ønsker og oppdager at andre ser verden annerledes. Fellesskapet blir et sted hvor de kan utvikle både sin egen stemme og forståelsen for andres.

Gjennom lek, samtaler, konflikter, samarbeid og de små møtene hvor barna får erfare at andre mennesker ser verden fra andre steder enn dem selv. Og kanskje er det nettopp derfor vi må være så varsomme med å gjøre lydighet til et mål på god oppdragelse. At et barn gjør som vi ber om, forteller lite om hvorfor det gjør det, eller hva det har forstått.

Jonas undersøkte verden gjennom språket og inviterte oss inn i oppdagelsen. Det er verdt å huske at treåringer dessuten kan synes bæsj, promp og tiss er noe av det morsomste som finnes.

Ytre rammer som utvikler gode indre stemmer

Tydelige rammer er en del av omsorgen. Barn trenger ansatte som hjelper dem gjennom frustrasjon og uenighet, og som tar ansvar når egne ønsker kommer i konflikt med andres behov. Det avgjørende er hvilke indre stemmer disse rammene etter hvert kan bli til. Stemmer som minner barnet om at det har verdi også når det gjør feil, at sinne kan uttrykkes uten å skade andre, og at det går an å stå opp for seg selv med respekt for fellesskapet.

Her er Aristoteles’ forståelse av karakterdanning og praktisk klokskap relevant. Han beskriver hvordan gode egenskaper utvikles gjennom erfaringer, handlinger og vaner, og hvordan klokskap trengs for å vurdere hva som er godt å gjøre i den enkelte situasjonen. Barnas erfaringer med oss blir dermed betydningsfulle. Når ansatte møter motstand med respekt, erkjenner egne feil og setter grenser på en måte som ivaretar relasjonen, viser de hvordan ansvar og omsorg kan leves i praksis.

Vi kan ikke på forhånd vite nøyaktig hvordan vi skal møte hvert enkelt barn i enhver situasjon. Vi trenger kunnskap om barns utvikling, relasjoner og lek, og vi trenger erfaringer som hjelper oss til å forstå sammenhengen vi står i. Når vi møter barnets motstand med respekt, viser vi hvordan mennesker kan håndtere uenighet. Når vi erkjenner at vi selv har tatt feil, viser vi at det er mulig å endre mening og ta ansvar. Når vi setter grenser med varme og tydelighet, gir vi barnet erfaringer med at omsorg og ansvar hører sammen.

Når anerkjennelse må romme fellesskapet

En anerkjennende pedagogikk må også ha blikk for fellesskapet. Følelser trenger å bli forstått, og barn trenger hjelp til å oppdage at andre mennesker har egne behov og grenser.

Ettergivenhet gir ikke nødvendigvis denne erfaringen. Når et barn blir sint fordi et annet barn ikke vil dele en leke, må den ansatte kunne møte sinnet med varme og samtidig ivareta den andres rett til å bestemme over det barnet holder på med. Hadde Jonas sine ord vært ment for å såre et annet barn, ville situasjonen krevd en annen respons. Denne gangen åpnet spørsmålet om strikkejakken for forståelse, og nettopp evnen til å vurdere forskjellen er en del av den profesjonelle dømmekraften.

Hva om det vi kaller tidsfordriv, er selve livet?

I Dag O. Hessens Å tenke med Zapffe finnes en refleksjon som kaster nytt lys over både lek og oppdragelse. Hessen drøfter Peter Wessel Zapffes eksistensielle pessimisme og hans kritikk av menneskets mange atspredelser. Samtidig innvender Hessen at mye av det Zapffe betrakter som tidsfordriv, faktisk er selve livet.

Ved måltidet fortalte barna om urskivene til Tidar, perlefargene de selv hadde valgt, og tankene som oppsto underveis. Samtalen hadde sin verdi der og da, akkurat som leken i skogen som kan fortsette dag etter dag uten et mål de ansatte har bestemt. Jeg tenker på barna som bygger en hytte i skogen, som vender tilbake til den samme leken dag etter dag, og som kan bruke lang tid på noe vi kanskje knapt forstår betydningen av.

Leken rommer glede, alvor, uenighet og fordypelse, og den gir barna anledning til å skape mening sammen. Kunnskapen om lekens betydning for utvikling er viktig, men den bør ikke gjøre oss blinde for lekens egenverdi. Vi vet at lek også har stor betydning for barns utvikling, og denne kunnskapen er viktig. Samtidig ønsker jeg at vi skal være varsomme med å gjøre utviklingsutbyttet til den viktigste begrunnelsen for at barn skal få leke.

Når vi avbryter eller styrer barns lek, griper vi inn i noe som allerede kan være dypt meningsfullt for dem. Det gir oss grunn til å være varsomme med hvordan vi bruker tiden deres. Også Zapffes kjærlighet til fjellklatring er tankevekkende. Naturen, utfordringen og utfoldelsen kunne ha verdi i seg selv. Det finnes en gjenklang her i barnas lek, hvor opplevelsen ikke trenger å begrunnes gjennom et resultat.

Når dømmekraften begynner hos oss

Profesjonell utvikling handler også om å undersøke de raske reaksjonene som oppstår før vi rekker å tenke. Kunnskap om barns utvikling, lek og relasjoner må få møte erfaringene våre i et fellesskap hvor det er rom for å stille spørsmål ved egen praksis. Vi trenger faglig kunnskap, og vi trenger å utvikle en stadig større forståelse av barns utvikling, lek, relasjoner og danning. Samtidig trenger vi profesjonelle fellesskap hvor kunnskapen får møte erfaringene våre, og hvor vi kan undersøke hvordan våre egne holdninger og handlinger påvirker barnas liv.

Jeg ønsker at vi skal kunne snakke sammen om de små situasjonene som oppstår hver dag, og at vi skal være nysgjerrige på hvorfor vi handler som vi gjør. Hva skjer i oss når et barn protesterer, og hvordan påvirker våre første reaksjoner det barnet får anledning til å uttrykke?

Alle ansatte kommer av og til til kort. Noen ganger trenger vi å lytte lenger, andre ganger må vi sette en tydelig grense. Et profesjonelt fellesskap kan hjelpe oss å forstå forskjellen og undersøke om vi gjør det vi sier at vi gjør. Den brune strikkejakken og jordbæret ble en påminnelse om hvor mye som kan ligge i et barns ord, og om betydningen av å være til stede lenge nok til at barnets tanke får komme til syne.

En barnehage hvor ansatte kjenner barna godt nok til å se glimtet i øyet, hvor vi kan le og undersøke sammen, og hvor tydelige rammer gir trygghet og plass til barnas egne perspektiver. Det vi etterlater hos barn, er også erfaringene av hvordan det er å være et menneske sammen med andre: å bli lyttet til, å ta ansvar, å kunne gjøre opp etter en konflikt og å oppleve at fellesskapet har plass til ulikhet.

Erfaringer med å bli lyttet til, tatt på alvor og møtt med omsorg. Erfaringer med å ta ansvar, reparere det som har blitt vanskelig, og oppdage at fellesskapet har plass til både ulikhet og uenighet. Stemmer som hjelper barnet til å forstå at det har verdi, at andre mennesker har verdi, og at vi alle har et ansvar for livet vi deler. Oppdragelsens oppgave er å gi barna et godt grunnlag å stå på, slik at de kan tenke, erfare og skape mening i livet de allerede lever.

Hvordan er det å være barn her? er et viktig spørsmål vi må stille oss, sammen med:

Er dette en barnehage vi selv ville ønsket å gå i dersom vi var barn? 

Faglig forankring

• Adorno, Theodor W.: Erziehung zur Mündigkeit – særlig samtalen om oppdragelse til myndighet (1969).

• Klafki, Wolfgang: Kritisk-konstruktiv dannelsesteori, med vekt på selvbestemmelse, medbestemmelse og solidaritet.

• Aristoteles: Den nikomakiske etikk, om karakterdanning og praktisk klokskap.

• Hessen, Dag O.: Å tenke med Zapffe, særlig refleksjonene om livets mening og tidsfordriv.

• Zapffe, Peter Wessel: Den sidste Messias (1933) og Om det tragiske (1941).

• Rosa, Hartmut: Social Acceleration (2013) og Resonance (2019).