Barnehagen som levende organisasjon

/

Av
Line Melvold
Eier av STYD og virksomhetsleder i Barnas Have og Hårkollen, Færder Kommune

 

Del 1

Til månen på 1-2-3

Dette er en tekst med noen tanker jeg har hatt en stund, men som ble klarere for meg etter en fagkveld vi hadde på USN onsdag 19. november. Det handler både om instinkter, tilpasning, kulturer og endring. Og kunnskap og profesjonalisering av barnehagen.  

Siden juni i år har jeg hatt muligheten til å samarbeide nært med Kine Storjorde, som er dokumentarist og uavhengig videojournalist. Kine forteller at som dokumentarist får hun muligheten til å åpne dører som ellers er lukket for allmennheten og tre inn i historier og miljøer med kritisk blikk. Spennende arbeid. Hun står bak dokumentaren «Til månen på 1-2-3». En dokumentar som tar barnets perspektiv under ulike tilvenningsmodeller ved barnehagestart og hverdagen som følger. Vi får følge særlig ett barn, Adam, og hans første dager i barnehagen uten mamma til stede.

Gjennom filmen får vi innblikk i barnets verden og deres kamp for å bli sett, hørt og anerkjent av foreldre og barnehageansatte i Norge og Danmark. På reisen reflekterer professor Ole Henrik Hansen og Dr. Alicja R. Sadownik rundt barns indre liv og atferd, og vi får et unikt innblikk i det som skjer i flere barnehager i Norge og Danmark.

Har dere ikke sett dokumentaren, har dere gått glipp av noe! Det må være lov for meg å si. Dokumentaren viser ulike måter tilvenningen gjøres, og for min del har det vært spennende å diskutere og reflektere med en helt barnehage-utenforstående person som Kine, som kan så mye om det vi driver med hvert eneste år. Døren hun åpner her, går jeg selv inn hver eneste dag, men det inviterer allikevel til nye refleksjoner. Hennes tanker om tilvenning fra foreldres perspektiv er jeg takknemlig for å få ta en del i. Jeg mener flere barnehagefolk må få del i dette, så vi avtalte å holde en fagkveld sammen. Vi har gått systematisk til verk da vi planla denne kvelden, og når tiden er på vår side og vi har ro i refleksjonene, kommer mange ting til overflaten. Både Kine og jeg opplever at denne type tid og refleksjon er mangelvare i barnehagen, og det har du som leser sikkert kjent på selv?

 

Barnet – tiden – sannheten

Etter hvert som vi jobbet frem en grovskisse over fagkvelden, vokste det frem tre ord vi ville navigere etter: Barnet – tiden – sannheten. Diskusjonene vi også hadde i forberedelsene og med utgangspunkt i forskernes utsagn, dreide rundt dette at det må være mulig å bruke tiden annerledes uten at det vil kreve all verden av ressurser. Hvis Danmark får det til, må det være mulig i Norge også? Og når det gjelder sannheten, snakket vi mye om hvorfor vi skal late som om ting går bra når det ikke gjør det i det hele tatt. I enkelte scener i dokumentaren er det såpebobler, trommer og lysdusjer som kan ses på som en kamuflasje av sannheten om at relasjonene trenger mer tid. Tid, og ikke underholdning. Så vi begynte å stille disse spørsmålene:

  • Når kommer barnets behov i skyggen av foreldre og ansattes behov?

  • Brukes tiden klokt i den perioden barnet skal venne seg til en ny hverdag uten foreldrene til stede?

  • Når kamuflerer vi sannheten, og hvordan det egentlig er for barna å starte opp i denne helt ukjente verden?

Jeg opplever at Kine sier mange refleksjonsstimulerende ting i samtalene våre. Hun fortalte for eksempel at hun som mamma fikk mange tanker da hun selv skulle på tilvenning med eget barn:

«Jeg var veldig redd for at hjem-barnehage-samarbeidet skulle gå i stå før vi i det hele tatt hadde begynt. Så det føltes helt umulig og vondt å forsøke å stå imot et system som hadde fungert på en viss måte i alle år. Så jeg trosset mine instinkter og tilpasset meg systemet.»

Instinkter som handler om at dette er ikke riktig for barnet, dette føles feil – men fordi ansatte i barnehagen sier at det er de som er profesjonelle, har erfaring og har gjort dette i alle år, blir det vanskelig å være de som står imot. Dette satt meg på sporet av å trosse egne instinkter og tilpasse seg. Det virket veldig kjent for meg.

 

Røde flagg

Jeg har jobbet i barnehage siden 1994, i tillegg har jeg også fått muligheten til å jobbe med barnehager i andre typer stillinger og også gjennom firmaet vårt STYD kommunikasjon AS. Jeg har møtt ulike systemer. I noen systemer har jeg hatt en opplevelse av at det er mulig å medvirke og at fagstemmer lyttes til. Andre steder har opplevelsen vært det motsatte. Jeg tror jo det er slik at ansatte i ulike systemer tenker at det de selv er en del av, er til beste for organisasjonen og samfunnsmandatet. Jeg vil tro at alle som arbeider i og med barnehager, har oppfatninger om rett og galt. Disse oppfatningene springer ikke nødvendigvis ut av en systematisk refleksjon over hva som bør være normen i en barnehage. Mange følger bare en praksis som de aldri egentlig har tenkt over eller som er gjeldende der de får jobb. En viktig profesjonell oppgave er derfor å utfordre både oppfatninger og praksis. Det holder ikke å bare lage regler og rutiner – det handler i stor grad å være i faglig bevegelse og søke ny kunnskap om det vi gjør hver dag.

Når det handler om systemer som ikke åpner opp for nye perspektiver, er det ofte sterke kulturer som råder, og i disse kulturene er det noen røde flagg vi skal være bevisste på:

Rødt flagg nr. 1: Det er lov

At en handling er forbudt ved lov, er ofte en svært god grunn til ikke å utføre den. At en handling ikke er forbudt, er ikke dermed en god grunn til å utføre den. At det er lov fordi det ikke er forbudt, er en uinteressant begrunnelse i denne sammenhengen. Da mister du det viktige av syne: Hva innebærer det å være profesjonell? Hvordan ta valg som er til barnets beste?

Rødt flagg nr. 2: Det føles rett

Filosofen Aristoteles fremhever at handlinger ikke utelukkende springer ut av refleksjon, men at vi også må ha handlingsimpulser. Det er noe som må drive oss. Følelser er en slik drivkraft. Vi må takle situasjoner uavhengig av hvordan vi reagerer følelsesmessig. Profesjonalitet dreier seg om å ha en profesjonell distanse til sine egne følelsesmessige reaksjoner, og se utover sine egne følelser og ta inn over seg hva som er til det beste for barnet (og familien) under tilvenningen.

Rødt flagg nr. 3: Vi har alltid gjort det slik

Vi mennesker tar etter hverandre, og overtar rutiner og tradisjoner fra omgivelsene uten alltid å reflektere over hva vi faktisk gjør. Noen ganger bruker vi det også som en begrunnelse for handling: «Hvorfor gjør vi det på denne måten? Det har vi alltid gjort! Hvorfor gjør vi det ikke på en annen måte? Nei, for det har vi aldri gjort!» Og hvis vi endrer praksis, kan vi si til hverandre: «Hvorfor har vi ikke tenkt eller gjort dette tidligere?» Svaret er vel enkelt at vi rett og slett ikke har tenkt på det.

Rødt flagg nr. 4: Alle andre gjør det

Om vi tar etter menneskene rundt oss, og gjør som de gjør, kan vi få en vane å handle på automatikk. Det er forståelig, men i visse sammenhenger kan det være problematisk. Noen ganger kan det føre til at vi gjør ting vi ellers ikke ville ha gjort, og som heller ikke er forenlig med våre tanker om rett og galt. Andre ganger legger vi ganske enkelt ikke merke til hva vi gjør. Vi følger bare etter de andre.

 

Relasjonstilpasning

Som nyutdannet førskolelærer kom jeg til barnehagen med et faglig engasjement og ønske om å være en person som skulle gjøre en forskjell på barn. Etter en noe humpete start med ulike forventninger fant min pedagogiske leder og jeg ut av ting. Og det er viktig å finne ut av ting, for vi som jobber i barnehage er helt avhengig av hverandre og at vi samarbeider godt. Hvis ikke blir jobben helt umulig å gjøre på en måte som er til barnets beste.

Jeg tror nok at jeg i de første årene også tilpasset meg «mykt» – langsomt, nesten uten at jeg merket det selv. En slags relasjonstilpasning, for å unngå at det skulle bli for krevende å gå på jobb. Og det handler, som Kine sa, om at samarbeidet ikke skal å gå i stå, men også en ydmykhet for å prøve å forstå hvorfor ting blir gjort som det blir gjort. I mange år har jeg stilt spørsmålet: Hva driver vi med, eller driver vi bare med? Ja, jeg gjør det fremdeles, heldigvis.

I 2008 skrev jeg en masteroppgave der jeg undersøkte hva profesjonalitet i relasjoner til barn kan være. Det ble tidlig klart for meg at noen ansatte er opptatt av egne behov og rettigheter (første-orienterte), mens andre er opptatt av barnets behov og rettigheter (en andre-orientering). Kvaliteten og profesjonaliteten ligger i andre-orientering, og bør etter min mening være den som blir den rådende praksis og kultur. I hele min fartstid i barnehagen har jeg forsøkt å både forstå ulike praksiser, lære av dem og utvikle dem – og med intensjon om at endringene skal gagne barnas trygghet og det gode liv i barnehagen. Det må alltid komme først. Det betyr ikke at jeg ikke er opptatt av det psykososiale miljøet til kollegaene mine, men det kan ikke være hovedoppgaven. Da blir det en skjevhet, en ubalanse, der barnets stemme vil bli for lav.

 

Én sjanse

Tilbake til Kine. I dokumentaren hennes ser vi ulike praksiser og hører forskere og pedagoger reflektere. Professor Ole Henrik Hansen sier blant annet at vi har én sjanse til å gjøre det riktig med barna, men vi gjør det ikke. Vi velger ikke å bruke tiden på en ny måte, men forholder oss til 3–5 dager tilvenning. Dette til tross for at forskningen viser at hvis foreldre kan bruke permisjonen sin før oppstart med korte og hyppige besøk før sommeren, vil tryggheten være helt annerledes enn ved den tilvenningsstandarden vi har jevnt over i Norge nå. Dr. Alicja R. Sadownik sier at når barnehager ikke endrer praksis for tilvenning, fremstår det som en total ignoranse av det vi vet barn trenger. Å endre fra 3 til 5 dager har ingen dokumentert effekt på barnets trygghet. Tittelen på dokumentaren er hardtslående: «Til månen på 1-2-3» er som at barnet skal bli trygg på en helt ny tilværelse (ny planet) på 3 dager eller 5 dager. Hvem blir trygg på andre mennesker på få dager? Ingen vil vi påstå.

Spørsmålet er egentlig: Hva er det som hindrer utvikling?

Jeg mener svaret er ganske enkelt: Mangel på kunnskap, uvilje til å ta kunnskap inn i praksis og manglende lederskap til å få jobben gjort. Vi må i mye større grad løfte frem profesjonalitet og slutte med argumentasjon som tar utgangspunkt i private praksiser og kulturer som har første-orientering som grunntone. Det vi skal være profesjonelle på er relasjonsarbeid. Intet mindre.

Andreas Mundal skriver i boka «Knust av systemet» (2025, s. 17):

«Produktivitet. Det høres effektivt ut, rasjonelt og nødvendig, men det er også et ord som i seg selv forlater virkeligheten. Som om vi forsøker å måle havet med linjal. Etter mye arbeid vil du komme frem til et tall, men hvor ble det av dybden?» 

Jeg trekker frem Mundals tekst fordi det minner meg om alt som skal måles og dokumenteres i barnehagen. Lister, standarder, rutiner og regler som skal følges for å oppnå effektivitet, mens jobben vår egentlig er tilstedeværelse og ansvarlighet for barnas gode liv i barnehagen. Da må vi bruke tid for å komme i dybden på hva det betyr i praksis. Ikke krysse av på en liste eller følge en standard.

 

Er det noen hjemme?

Jeg vil heie på ansatte i barnehager – vi trenger alle hverandre. Vi vet hvor viktig arbeidet vi gjør hver dag er. Og jeg er takknemlig for personalet i barnehagene jeg leder. De vet hvor mye jeg setter pris på hver og en av dem. Det betyr ikke at vi ikke skal se kritisk på egen praksis og åpne refleksjonsdørene hos hverandre. Det er et ansvar vi har.

Jeg har fått noen tilbakemeldinger fra kvelden som tyder på at vi har en kollektiv jobb å gjøre:

«Jeg kjenner på så mange følelser, en enorm frustrasjon, maktesløshet, skam og spørsmål som ‘hva er det vi holder på med?’ Selv om mye i dokumentaren er langt fra egen praksis, så sitter jeg igjen med dette at vi har én sjanse. Gjør vi det vi sier vi gjør? Alltid? Neppe.»

Og:

«Det er så tilfeldig det som møter barn og familier. Selv i 2025. Selv om dette ikke er vår praksis, tenker jeg på muligheter for økt kunnskap, bedret praksis og varmere menneskemøter.»

Jeg vil fortsette å skrive om dette, for akkurat nå har jeg mange tanker om lojalitet til barnets beste, om endringsvilje, seig motstand og hindringsuttalelser. Og når vi banker på dørene til hverandre, håper jeg vi åpner opp slik at vi kan lære av hverandres gode praksiser – og ikke heise røde flagg. 

Som dere kanskje forstår, har vi i STYD mye på fag-hjertet vårt om dagen, og dette er kun en innledende del 1 om mange temaer som vi synes påvirker hverandre. Vi skal derfor frem til jul komme med nye tekster, som går mer i dybden på det som er omtalt her. Vi håper dere vil være med når vi banker på dørene deres, og blir med inn og at vi sammen kan finne mer ut av hva som eventuelt fremmer eller hemmer utvikling i riktig retning for barns trygghet i barnehagene våre.