Om å løfte hverandres blikk

Av
Line Melvold
Daglig leder i STYD og styrer i Barnas Have, Færder Kommune

Miriams perspektiv 

Jeg vil fly høyt opp!
Opp i lufta sånn som Leonardo da Vinci
ville gjøre i luftballongen sin!
Da må vi vifte med armene!

Miriam stod inne på avdelingen og hoppet opp og ned sammen med de andre barna. Armene stod rett ut fra kroppen og slo som store vinger. Opp og ned. Opp og ned. Det var masse bevegelse og lyd i rommet. Latter, sang og høylytt håp. Det var en god dag.  

Håkon er pedagogisk leder på avdelingen til Miriam. Han hadde akkurat fortalt om hvordan Leonardo da Vinci hele livet hadde et ønske om å fly som en fugl. Derfor prøvde Leonardo på flere ulike måter å få til dette på, uten å lykkes nevneverdig. Dette barnehageåret jobbet barnehagen systematisk med barns rett til lek, og avdelingen hadde «kreativitet som muskel» som rød tråd i det pedagogiske arbeidet. Barna forelsket seg i fortellingene og arbeidet til multikunstneren Leonardo da Vinci, og nå hadde de lyst til å prøve å lage en luftballong ut fra skissen i boka til Leonardo. «Kan vi det, Håkon? Kan vi det?»

Det ble ettermiddag, og Miriam hadde lekt og jobbet sammen med vennene sine hele dagen. Det var jammen meg ikke så lett å få det til, dette her med den luftballongen. Barna hadde snakket sammen om hvordan de skulle gjøre det mens de spiste lunsj. Heldigvis var de voksne der og hadde hjulpet dem og hørt på de ulike forslagene de hadde kommet med. Miriam likte best å sitte ved siden av Håkon mens de spiste. Han var så morsom. Men nå var det slutten av dagen, og da var det nesten bare Miriam igjen. Kanskje hun skulle prøve å ha sånn lue på hodet slik Leonardo hadde på bildet i boka? Hmmm, hva kunne hun bruke? Trusa i skiftetøyposen hennes hadde lik farge som lua til Leonardo. Kanskje det ville bli bra? Den lua, og så vifte opp og ned med armene? Kanskje hvis hun løp ned fra skråningen fort, fort så ville hun klare å fly?

Mammas perspektiv

Hun åpner porten,
og blir stående og se på datteren.
Flere tanker dukker opp.
Tenk hvis hun er slik,
hele dagen i barnehagen også?
Kanskje de ansatte tenker at det er strevsomt?
At Miriam er et krevende barn?

En mamma parkerer bilen på parkeringsplassen. Det har vært en krevende dag. Ingenting har blitt helt slik hun kunne ønske seg på jobben. Hun slår av motoren og puster ut. Håper hentingen av Miriam går bedre enn de andre dagene denne uken.
Miriam som er 4 år, som alltid har noen påfunn og rare ting hun skal si hele tiden. Storebror Matias var ikke slik i det hele tatt på den alderen. Han er mer den rolige typen, men Miriam, ja, hun er mer kreativ på mange områder, hvis man kan si det slik. Moren tittet ut av bilvinduet og inn på lekeplassen. Der fikk hun se Miriam løpe rundt med armene flaksende opp og ned, opp og ned. Er det en fugl hun prøver å være? Hun løp opp og ned skråningen med armene ut til begge sidene. Mammaen sukket. Stålsatte seg for enda en henting som artet seg annerledes enn hun så andre foreldre gjorde. Det virket som de andre barna bare hentet sekken sin og ble med foreldrene på mer «normale» måter? Kanskje det var henne selv det var noe feil med? Noe som hun ikke gjorde? Er det for lite grenser, kanskje? Hun har liksom ikke overskudd til å sette grenser i dag, kjente hun.
Hun åpnet porten og ble stående og se på datteren. Flere tanker dukket opp:
Tenk hvis hun er slik, hele dagen i barnehagen også?
At hvis de andre går til høyre, så går Miriam til venstre?
Kanskje de ansatte tenker at det er strevsomt? At Miriam er et krevende barn?
Hun er jo så fantastisk levende på sin egen måte.
Så merket hun at Håkon stod bak henne og betraktet Miriam sammen med henne.

Håkons perspektiv

Tenk!
Tenk å ha den evnen.
Evnen til å fly.
Å være seg selv og gi seg selv glede.
For en gave.

Han smilte til henne, og fortsatte: «For et fantastisk barn du har, og for en god mamma du er for henne. Det er en gave for oss å bli kjent med hver og en av disse barna. Helt unike er de, på hver sin måte. Og for en flokk de er som tar vare på hverandre.»
Mammaen kjente klumpen i halsen løse seg opp, og det var som om kjærligheten fylte kroppen hennes. Ja, tenk for en gave. Hun er helt unik. Hennes datter. Som sikkert vil gå sine egne veier. Hun smilte til Håkon og sa: «Takk for at du ser henne slik!»  

Håkon ble stille en stund før han sa: «Du skjønner, det er ikke bare barna som liker å leke. Følelsen av å være koblet på i leken gjør at jeg selv flyter med i tiden. Kroppen fyller seg med varme. I hele meg. Dette er en trygghet jeg også hadde da jeg var liten. Jeg likte å leke. Og nå sammen med barna i barnehagen kommer den følelsen tilbake til meg, og jeg kobler meg ikke bare på leken, jeg kobler meg av resten av verden. Det er helt fantastisk, og jeg får gåsehud nå når jeg forteller om det. Og den gaven, den har Miriam. Hun kobler seg på seg selv, og kobler ut resten av verden.»