«Det ble jo folk av meg»

«Det har jo tatt helt av dette her med overbeskyttelse av barn. Ingen har vel vondt av et lite klaps på baken eller å bli sendt på rommet sitt hvis de ikke har oppført seg? Jeg hadde det sånn i oppveksten, og det ble jo folk av meg… Ungene må lære seg å tåle litt kjeft og motstand. Vi kan jo ikke sy puter under armene deres heller.»

Har du noen gang hørt argumentasjonen «det ble jo folk av meg», når du har prøvd å understreke viktigheten av opplevelser og hendelser i barndommen? Når jeg opplever det både frustrerer og irriterer det meg. Utsagnet kan komme i flere varianter, som f.eks. «det gikk jo bra med oss» eller «hvor farlig er det egentlig?». I tillegg strekker denne formen for argumentasjon seg utover en skala som kan omfatte alt fra vold i barndommen til latterliggjøring av barn. Uavhengig om «det ble jo folk av meg» blir brukt som argumentasjon for mindre overtramp mot barn eller mer alvorlige former for omsorgssvikt, skaper utsagnet reaksjoner. Jeg ønsker av den grunn å løfte det frem, slik at man kan være bedre forberedt når man møter «det ble jo folk av meg» neste gang.

Bruken av «det ble jo folk av meg» gjør at barn i vanskelige situasjoner bagatelliseres, og man godtar ugjerningene som blir gjort imot dem. Det er en ansvarsfraskrivelse å ikke ta innover seg de ulike psykiske og/eller fysiske påkjenningene barn kan bli utsatt for. Kjell Johan Abrahamsen har skrevet et leserinnlegg i Tønsbergs Blad om vold mot barn, der han også diskuterer bruken av utsagn som «det ble jo folk av oss» og «hvor farlig er da egentlig dette?». Han skriver at «slike kommentarer er i realiteten en aksept av vold og å spille rulett med et barns fremtid» (Abrahamsen, 2016). I tillegg understreker Abrahamsen at slike holdninger finnes i alle samfunnslag og alle profesjoner. Det er altså ikke bare i private diskusjoner at argumentasjoner som «det ble jo folk av meg» kan finne innpass. Av den grunn ønsker jeg å trekke inn 5 av de 8 profesjonelle overlevelsesstrategiene Kari Killén mener «barnehagepersonale og andre profesjonelle anvender for å hanskes med sitt forhold til barn og foreldre i risiko- og omsorgssituasjoner» (Killén, 2017, s.116).

De 5 overlevelsesstrategiene jeg mener man finner igjen i «det ble jo folk av meg» er overidentifisering-benekting, bagatellisering, distansering og ansvarsfraskrivelse, reduksjon av kompleksitet og normtenkning.

Overidentifisering-benekting går ut på at man tillegger foreldrene til barn ens «egne følelser, egenskaper og holdninger istedenfor å leve oss inn i hvordan de virkelig er, og i hvordan barnet i realiteten har det». Dette resulterer til at man pynter på sannheten. Det blir en form for benekting av realiteten, der barnet vil kunne bli værende i et skadelig miljø i lang tid før problemet blir tatt tak i. Man tar altså foreldrene sin side ved bruken av slike utsagn. Bagatellisering handler om at man maksimerer det positive, og minimaliserer det negative. Ofte gjøres dette fordi det er for smertefullt å ta innover seg barnets lidelse. Distansering og ansvarsfraskrivelse er å trekke seg «tilbake i selvforsvar både følelsesmessig og fysisk». Man avskriver omsorgssvikten for å være et problem, noe som igjen gjør at man ikke har noe ansvar for å handle. Reduksjon av kompleksitet går ut på, slik jeg ser det, at man ser på et problem som enkelt når det i virkeligheten alltid er snakk om komplekse dynamikker i konsekvenser av omsorgssvikt. Alvoret ved handlingen blir redusert til å ikke være så farlig. Normtenkning går ut på at man baserer sine profesjonelle meninger og vurderinger av omsorgssvikt på egne normer og verdier. Akkurat denne overlevelsesstrategien blir tatt opp senere (Killén, 2017, s. 116-120)

Videre er det problematisk at man mister synspunktet på at det er viktig å ha det bra i et «her og nå perspektiv», når man sier «det ble jo folk av meg». Det er helt elementært å tenke på hvordan barn kan bli påvirket i fremtiden av hendelsene som skjer med dem, men jeg mener også det er viktig å tenke på hvordan barn har det her og nå, uavhengig om det som skjer gir ringvirkninger senere eller ikke. Poenget her er ikke å fremme et synspunkt som hevder at barn aldri skal oppleve vanskelige ting. Barn trenger også motstand og utfordringer som passer deres utviklingsnivå, slik at de kan føle på mestring. Poenget her er at man ikke alltid kan måle om en handling er rett eller gal ved å se på hva slags konsekvenser den gitte handlingen har skapt. Noen ganger må man også se i kjernen til selve handlingen, og diskutere om dette er etisk forsvarlig eller ikke. Barnets opplevelse i relasjonen er det som bør være retningsgivende. Om barnet føler seg krenket eller urettferdig behandlet vil voksnes spor sette seg fast i barna på en negativ måte.

Ved å si «det ble jo folk av meg» mister man også det sentrale i samtalen. Spørsmålet handler ikke om det gikk bra med vedkommende man diskutere med eller ikke, men om handlingen som diskuteres er noe man kan akseptere blir gjort mot barn. Å vri fokuset over til seg selv, kan medføre en subjektivitet som tåkelegger diskusjonen. Det kan virke som «det ble jo folk av meg» kan være et fristende argument å dra frem når man blir følelsesmessig påvirket, og/eller ikke har flere argumenter å komme med. I tillegg kan dette være en form for forsvarsmekanisme, der egne erfaringer som også er alvorlig prøves å dysses ned. Hvis det er slik at vedkommende som sier «det ble jo folk av meg» prøver å legitimere ulike handlinger med at det har gitt gode konsekvenser, blir det viktig å meddele at ikke alle midler helliger målet. Det finnes andre måter å få barnet til å høre på beskjeder uten å bruke kjeft. Det finnes andre måter å lære barn humor, enn å gjøre narr av og bruke negativ ironi. Det finnes andre måter å forklare barn at ulike handlinger ikke er greit, uten å slå.

I tillegg bruker man seg selv som argument mot år med forskning som viser motsatt ved bruken av «det ble jo folk av meg». Dette kan knyttes til Killén sin overlevelsesstrategi normtenkning. Dette går ut på at man tar egne subjektive verdier, fordommer og historier og forvandler dette til objektive, faglige meninger som ikke har forankring i kunnskap. Som nevnt i innledningen kan bruken av «det ble jo folk av meg» brukes på en rekke former for dårlig omsorg, og det vil ikke være mulig å dekke alt det forskning sier om konsekvensene av de ulike formene for omsorgssvikt i denne teksten. Neste avsnitt vil ta for seg en generell oversikt over mulige konsekvenser av for dårlig omsorg. Dette er derimot et komplekst tema. «Effektene av omsorgssvikt, mishandling og utnyttelse kan vise seg i ulike symptomer, som gjerne endrer seg i tråd med antall år barnet har levd med slik type av omsorg, og etter hvert som barnet modnes og møter ulike krav fra miljøet og med hensyn til de utviklingsteamene som ligger til de ulike utviklingsfasene» (Kvello, 2016, s. 239). Biologiske faktorer vil også spille inn, slik at søsken som opplever samme form for behandling ikke vil trenge å utvikle samme problematikk.

Det som blir viktig å understreke er at det gjennom år med forskning har blitt etablert at omsorgssvikt har negative konsekvenser for barn, og da senere voksenpopulasjonen. «I følge forskerne bak ACE-studien er negative barndomsopplevelser faktisk den sterkeste prediktoren for helseproblemer i voksen alder» (Dag Øystein Nordanger, i Jakobsen, 2015). Dette gjelder blant annet økt sannsynlighet for utviklingen av angst og depresjon, men også fysiske plager som svekket immunforsvar, problemer med fordøyelsen, hjertesykdommer, fibromyalgi og utmattelsessyndrom (Melvold T., i Melvold, 2018). Disse problemene kan igjen henge sammen med at omsorgssvikt i barndommen er funnet å endre hjerneutviklingen til blant annet amygdala, prefrontal cortex og hippocampus (Teicher & Samson, 2016). Det kan også være et resultat av at for mye stress i barndom er forbundet med endring av HPA-aksen sin fungering. HPA-aksen er et system i kroppen som er sentral i stressresponsen, og da også utskillelsen av kortisol. Abnormaliteter her kan enten føre til for mye eller for lite kortisol i kroppen (Melvold T., i Melvold, 2018).

Avsluttende tanker

Det er ikke kun barna som befinner seg i vonde situasjoner man skader ved utsagn som «det ble jo folk av meg». Andre mennesker som har vært gjennom lignende vil også kunne bli rammet. I visse tilfeller kan også slike utsagn bagatellisere viktigheten av de som arbeider med barn til daglig, som f.eks. i barnehager. «Det ble jo folk av meg» kan oppfattes som en latterliggjøring av mennesker som prøver å understreke viktigheten av barndommen, og latterliggjøring er en av de fem hersketeknikkene som Berit Ås har identifisert (Kilden, udatert). Hersketeknikker er metoder som brukes for å indirekte herske over eller ydmyke andre.

Jeg ønsker å poengtere at stemmene til menneskene som sier «det ble jo folk av meg» er viktig, men av andre grunner enn å bagatellisere vonde handlinger mot barn. De er viktig for blant annet å finne ut hvorfor det gikk bra med akkurat disse menneskene. Resiliensforskning er betydningsfullt for å få tak i det komplekse bilde av barndomshendelser og senere konsekvenser. Selv med ganske like historier fra barndommen, vil utfallet være forskjellig basert på alt fra individualistiske karakteristikker til miljømessige betingelser. Samtidig vet man i dag mye om barns utvikling, og hva som er viktig. Det gjør oss ansvarlige som voksne å diskutere ulike rammebetingelser for hva som skal være akseptable handlinger mot barn. Det gjør oss ansvarlige til å ta barns fysiske og psykiske helse på alvor. Det gjør oss ansvarlige til å ikke bruke utsagn som «det ble jo folk av meg».

Referanseliste

Abrahamsen, K. J. (2016, 29. juni). «Det ble jo folk av oss også». Tønsbergs Blad Meninger. Hentet fra https://www.tb.no/meninger/vold/krim/det-ble-jo-folk-av-oss-ogsa/o/5-76-320729.

Jakobsen, S. E. (2015, 15. februar). Tøff barndom slår tilbake. Hentet fra https://forskning.no/alkohol-og-narkotika-barn-og-ungdom-stress/toff-barndom-slar-tilbake/512496

Kilden. (udatert). De fem hersketeknikker. Hentet 16. september 2018 fra http://kjonnsforskning.no/nb/de-fem-hersketeknikker

Killén, K. (2017). Forebyggende arbeid i barnehagen – samspill og tilknytning (2. utg.). Oslo: Kommuneforlaget.

Kvello, Ø. (2016). Barn i risiko – skadelige omsorgssituasjoner (2.utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk

Melvold, L. (2018). Livsmestring i barnehagen – å bære sin egen bagasje. Oslo: Kommuneforlaget

Teicher, M. H., & Samson, J. A. (2016). Annual Research Review: Enduring neurobiological effects of childhood abuse and neglect. Journal of Child Psychology and Psychiatry 57 (3): 241-266