Det løftes frem i ulike medier at koronabarnehagen har ført til en roligere hverdag med mindre stress for barn, foreldre og ansatte. Med kortere åpningstid får vi bedre bemanning hele dagen. Med mindre grupper kommer ansatte tettere på barna. Kohort har blitt en del av hverdagsspråket, og håndspritlukta er en naturlig følgesvenn gjennom dagen. Barnehagefolk er vant til å snu seg rundt og ta nye utfordringer på strak arm. Vi er en yrkesgruppe som gjennom år har utviklet endringskompetanse og fleksible hoder. Men vi er også helt avhengig av å kunne samarbeide, og vi trenger tid sammen for å løfte blikket for å se lenger enn dagen i dag. For når verden forandrer seg, forandrer også verdiene seg da?

Barn, foreldre og ansatte har fått smake på noe som for noen måneder siden var en kampsak for mange. Det som kun virket som en fjern drøm, ble virkelighet. Full bemanning i hele barnehagens åpningstid. Vi fikk føle på hva dette faktisk betyr for barns trygghet og trivsel i barnehagen. Denne følelsen av å gå hjem fra jobb uten dårlig samvittighet. Det å endelig føle seg tilstrekkelig i det viktige arbeidet med barna, har gjort noe med meg. Derfor blir det vanskelig å gå tilbake til slik vi hadde det før pandemien. Det er med sommerfugler i magen jeg møter på jobb, når vi nå skal inn i ordinær drift igjen.

Verden endret seg i midten av mars. Men i tiden før det startet et nytt og viktig arbeid. Vi begynte å se nærmere på samarbeid i de ulike relasjonene i barnehagen. Et barns muligheter for god psykisk helse blir aldri bedre enn samarbeidet vi har med både barnets foreldre, våre kollegaer og hjelpeinstansene.

Jeg satte meg ned for å ta pause. Det hadde vært en ekstremt hektisk morgen og formiddag. Mellomvakten var syk, og vi hadde besøk av PPT som skulle observere et barn. Jeg følte at jeg kom til kort både under observasjonen og på den korte fagsamtalen etterpå. Jeg kjente stresset sette seg i kroppen som små lopper under huden. Pust med magen, tenkte jeg. Pust med magen. Men det funket ikke. Hva var det jeg hadde sagt til Ida før jeg gikk til pause? At hun bare kunne gå og leke med de andre. «Neida, de vil leke med deg, vettu. De er jo så greie.» Var det det jeg hadde sagt? Måten Ida så på meg. Hva var det hun hadde på hjertet?

Fra kontoret hører jeg små barneføtter komme sprettende bortover gangen. De stopper opp utenfor kontoret og etter et par sekunder titter det frem et hode i dørkarmen.
«Lene, kan jeg få se på skattene dine?» spør han.
«Ja, kom inn» sier jeg.

I min drømmeverden møter jeg en ny hverdag med et lett positivt sinn, det er en dag med fire voksne og ni barn. Det er stabilitet og lite sykefravær i personalgruppa, og vi har muligheten til å dele oss slik at barna får ro, nærhet, omsorg, kjærlighet og støtte til lek og undring. I min drømmeverden har vi mange muligheter, vi får til det vi må, skal, burde og best av alt: det vi ønsker å gjøre. Vi har muligheten til å lytte til de små kroppene som så gjerne har lyst til å ta med den voksne inn i en ny og spennende lekeverden.

For en sommer! For et fantastisk vær, sier vi til hverandre etter endt ferie. Ja, nå kan vi ikke klage, er det andre som fortsetter. Og jeg er selvfølgelig enig. Samtidig tenker jeg at for mange mennesker kan sommeren ha vært både krevende og vanskelig. Selv med solfylte dager og deilige badetemperaturer. Vi vet for lite om hverandres tanker til å si at sommeren har vært fantastisk for alle.

Tiden til å lese, undre seg, assosiere og reflektere har utvidet seg i takt med en kommende feriefølelse. Et paradoks faktisk, at det skal en kjærkommen ferie til for at jeg skal få øye på det jeg holder på med til daglig i jobben min. Så dette innlegget er fra innsiden av snart-feriemodus-tanke-hjernen-min.

Skremmende resultater fra Ungdata. I vår kommune har ca. 18% av jentene og 6% av guttene høy grad av psykisk uhelse. En av indikatorene på psykisk uhelse er stress. Da er det nærliggende å tenke at det sannsynligvis også kan være barnehagebarn som opplever stress og uhelse, er det ikke?