Falmet følelsespalett
/
Av
Glenn Kringlebotten
Barnehagelærer, forfatter og fagformidler
Lene Chatrin Hansen
Barnehagelærer, forfatter og fagformidler
Vilja kom hjem fra skolen i forrige uke og slengte ranselen fra seg i gangen før hun stormet inn på rommet sitt. Hun er sju år. Jeg lot henne få noen minutter for seg selv før jeg gikk inn til henne og satte meg på sengekanten. Hun lå med ansiktet begravd i puta og hulket. Jeg lot henne få litt mer tid. Etter noen minutter sa hun gråtkvalt: «Alt jeg tenker blir feil, når jeg blir sint fordi noe er urettferdig så sier de voksne at jeg må tenke grønne tanker.»
Ekte følelser kommer i alle farger. Ekte mennesker føler i alle farger. All verdens manualer og rutinebeskrivelser vil derfor aldri kunne gi oss en god nok oppskrift på hvordan vi skal håndtere andres følelser. Hvordan håndterer vi barnets smerte? Eller hvordan håndterer vi smerten vi ikke kan se? Det samme med gleden og begeistringen, og alle andre følelser.
Hvem blir vi i møte med hver og en av disse? Verden er ikke sort eller hvit, rød eller grønn, grå eller rosa – den er alt dette og mer til. Barn må møtes i den følelsen de befinner seg i, og helt uten at vi med vår definisjonsmakt skal fargelegge den. Det viktigste verktøyet vi har i møtet med barn og følelser vil derfor alltid være oss selv – nullstilt i møte med hvert enkelt barn, hvor enn i følelses- eller fargespekteret de måtte befinne seg.
Finn Skårderud skriver i forordet til Jesper Juuls «Aggresjon! Et nytt og farlig tabu?» (2014), at dersom f.eks. følelser som sinne tabuiseres, om de ikke blir tolerert, kan det også bety at disse følelsene blir vanskeligere å lære å kjenne og dermed leve med. Og videre, at denne følelsesintoleransen kan utvikle seg til en følelsesmessig inkompetanse med dårlig regulering av vanskelige følelser som konsekvens. Eller, for å skrive det enklere: at tabuisering av sinne kan gjøre oss mer sinte (2014 s. 24).
Barn er som vi vet helt avhengig av sine foreldre og omsorgspersoner for å overleve. Derfor vil de helt fra begynnelsen av prøve å tilpasse seg sine omsorgspersoner for å gjøre relasjonen trygg. – Allerede før vi er ett år har vi for eksempel lært oss til å unngå de følelsene og behovene som vekker negative reaksjoner hos foreldrene. (Det er dette som blir til utrygge tilknytningsstrategier*.)
Det er da ikke noe grunnleggende galt med barn? Eller problematisk med følelser? Må det utvikles verktøy som kan fikse eller rydde i alle utfordringer og problemer vi står overfor? Må alt sorteres eller kategoriseres? Et verktøy som tar mål av seg til å kunne hjelpe barn med å fargesortere følelser i rødt eller grønt mister noe livsviktig av syne: kompleksiteten i barns følelsesliv (og vårt eget). Dette bidrar kanskje heller ikke på lang sikt til livsmestring, men til en, med Skårderuds ord, følelsesintoleranse – som i sin tur kan oppleves som en livsbegrensning. Og som eksempelet med Vilja på sju år illustrerer, det oppleves i alle fall ikke som en anerkjennelse av det hun føler og den hun er.
En tilnærming hvor barnet får en opplevelse av at det er feil å ha (det vi setter navn på som) negative følelser eller røde tanker, vil føre til at de opplever at det er noe galt med dem - at de er feil. Men ville vi for eksempel be et barn om å tenke grønne tanker i bestefars begravelse? Det å være lei seg, gråte, føle sorg, savn, eller sinne – det er da sunt? Og derfor også positivt? De barna som aldri får erfare ekte følelser, får heller aldri muligheten til å lære hvordan de skal håndtere sine egne.
«For å sikre maksimum helse for voksne så vel som barn, er det av den største betydning at vi som voksne er forberedt på å være og oppføre oss som ekte mennesker med hele registeret av følelser og reaksjoner inkludert de irrasjonelle. Med andre ord: vi må tørre å være sårbare, levende og så ekte som mulig» (Juul, 2014, s. 47).
Dersom vi skal ta livsmestringsbegrepet på alvor, så må vi også ta barn på alvor. Det bør være et mål for alle som jobber med barn å møte barna der de er, også emosjonelt. En instrumentell tilnærming til følelser er ikke bare vanskelig å gjennomføre i praksis, det vil sannsynligvis heller ikke bidra til at barna blir bedre til å håndtere følelsene sine. En slik tilnærming vil kanskje, til en viss grad, lære barna å kontrollere følelsene sine. Men, er det egentlig det vi ønsker? Følelser kan være gode. De kan også være vanskelige. Bare ved at vi tar alle barnas følelser på alvor, vil vi kunne hjelpe barna til å ta imot dem, være i dem, komme seg ut av dem, og mestre dem på en god måte.
Vi kan fort bli blasse kopier av oss selv når alt skal reguleres og fargelegges ned til minste detalj. Vi mister ekthet og varme, blir falmede, lunkne instruktører og kontrollører. Og det skumleste av alt kanskje, vi glemmer at både barn og voksne lærer aller best av erfaring, sammen med andre. Så la oss gjøre dét.
«Det er vanskelig å vinne. Det er så godt som umulig. Men det er fint. Bare den som har vært barn kan forstå den følelsen. Den er hensikten med barndommen. Alle barn fortjener å vinne.»
(Fra Fugler og soldater, Roy Jacobsen)