Å bære og være i hele-livet-kroppen

Av
Lene Chatrin Hansen
Barnehagelærer, forfatter og fagformidler

Det er ferietid, det er varmt, vi kler av oss vinterens mange beskyttende eller hemmende lag med klær. Vi blir mer synlige for hverandre – og noen av oss blir mer sårbare for andres blikk og ytringer. Jeg fortsetter der vi rundet av siste innlegg, med kroppen vår. Vi skrev: «Voksnes ord plantes bokstavelig talt inn i barnets kropp, og gjør barnets kropper til bærere av spenninger og ubehag. Deres opplevelser gjøres verdiløse av voksnes innramming. Hvordan kan et barns verden bli virkelig, når barnet ikke får si noe om den på andre måter enn slik de voksne har bestemt det?» Kroppene våre reguleres og disiplineres, tidlig. Med blikk, med ord, med minner. Egne og andres. Vi skal tilpasse oss og bli oss selv på samme tid. Men hvordan skal vi vite hvem vi er, kan være, og bli – hvis vi ikke får prøve oss frem? Hvordan kan ett- og toåringen erfare gleder og utfordringer ved å bevege seg hvis det oftest benyttede refrenget i samlingsstunden skal være at «nå må dere sitte stille»? Hvordan lære hvor høyt, lavt eller langt stemmen rekker, om vi stadig blir hysjet på. Hvordan kan vi bli glade i oss selv, hvis blikkene vi er omgitt av alltid ser forbi oss – mot noe annet, noen andre?

«Våre erfaringer setter seg i kroppen som «kroppskjemaer», og det er kroppen som først forstår verden. Kroppen er vår primære forståelsesinstans. Erfaringen kommer før analysen av erfaringen. Opplevelsen er en forutsetning for forståelsen av opplevelsen. I forholdet til barn krever en slik innsikt viktige overveielser fra voksensamfunnets side. I opplysningens og den moderne rasjonalitetens navn kan vi lett komme i skade for å presentere barnet for fortolkninger og analyser av erfaringer og opplevelser før barnet selv har gjort seg disse erfaringene og opplevelsene, ikke minst på kroppens område. Å foredra om middagens næringsinnhold og kalorimengde før eller under måltidet kan knekke appetitten og bordgleden for de fleste. Å belære et barn om de sunnhetsmessige fordelene ved å leke, trene og løpe før eller under leken, treningen eller løpingen kan redusere forventningen og lysten til utfoldelse betraktelig. Satt på spissen kan vi si at barndom og retten til barndom forutsetter retten til å skånes for deler av voksnes kunnskap.» (Duesund, 1995, s.32)

Jeg leste Duesunds Kropp, kunnskap og selvoppfatning da den kom i 1995. For meg ble den en øyeåpner både faglig og personlig. Jeg forsto at vi kan bli syke av blikkene vi har på hverandre, av ordene vi bruker til og om hverandre, av hvordan vi forholder oss til egne og andres kropper, og jeg forsto hvorfor jeg kan gå fra å føle meg som noen til null i løpet av sekunder. Kroppen reagerer først, før tanken, før analysen. Erfaringer og opplevelser blir minner i en liten kropp, og de kan sitte fast der, livet gjennom. I dagens Aftenposten (08.07.18) skriver Hadia Tajik om unge uføre.

Jeg leser: «Mange som blir unge uføre lever et liv de ikke selv har valgt. Barndommen kan ha vært preget av negative erfaringer i et utrygt og truende miljø. (...) Dersom vi skal stoppe en videre vekst i unge uføre, må vi gripe fatt i dette mye tidligere. Barn må bli sett. Opplever de fiendtlighet, skam og utrygghet i stedet for oppmuntring, toleranse og aksept, kan det sitte igjennom hele livet. Barnehager og skoler må ha kompetanse til å forstå hva barn har med seg i bagasjen på vei inn barnehage- og skoleporten.»

Selvfølgelig må vi inneha kompetanse til å forstå hva barn har med seg i bagasjen på vei inn barnehage- og skoleporten – men vi må også ha kompetanse til å forstå hva vi bærer i vår egen bagasje, på våre egne kroppslige og verbale uttrykk, på hvordan vi blir i møte med hvert enkelt barn og deres omsorgspersoner. I Nordanger og Braaruds bok om regulering og utviklingstraumer lærer vi blant annet om hvordan vi kan sortere mellom det som handler om barnets historie, og det som handler om hva vi selv bringer inn i relasjonen. Deres erfaring tilsier at faglig kunnskap og forståelse ikke alltid i seg selv er nok, fordi: «Når vi selv er instrumentet i arbeidet, er kompetansen på oss selv vel så viktig» (2017, s.154) (...) Bokens perspektiv snur pilen tilbake mot oss selv, fordi barns utvikling hviler på at vi har et refleksivt forhold til for eksempel vårt eget toleransevindu, og at vi har rammer og strukturer rundt oss som hjelper oss å holde oss innenfor det. Slik at vi ikke, fordi vi også mangler kompetanse på egne affekter, eget toleransevindu og fordi vi ikke har oversikt over egen bagasje, får behov for å ramme inn, regulere og kontrollere både barn, kolleger og omgivelser for å opprettholde en slags balanse i oss selv. Nordanger og Braarud skriver videre at: «Dette betyr at spørsmål knyttet til hvilke temaer eller affektuttrykk som aktiverer eller truer oss, som gjør toleransevinduet smalere, blir mer relevante enn spørsmål knyttet til hvilke metoder eller teknikker vi bruker.»

Å tenke mennesket før metoden, kaller jeg dette. For hvorfor vil vi ha metoder, når alt vi trenger er å holde øynene på mennesket foran oss? (Hansen i Melvold, 2018, s.84). Hvordan kan vi klare å være nære og profesjonelt til stede i det som åpner seg, i barnet, i oss, i opplevelsen? Hvordan kan vi klare å tåle og gi rom for barns erfaringer uten å kontrollere og regulere verbalt og kroppslig – og uten å plukke alle opplevelsene fra hverandre i læringsøyemed? Hvordan kan vi i større grad tåle barn og alle deres språk og uttrykk, slik at de lettere også kan tåle seg selv, både nå og senere?

Nordanger og Braarud sier at det finnes triggere for ulike affekter i alle menneskers liv (s.155). Det blir derfor avgjørende å ha et reflektert forhold til hvilke disse er, og hvordan de henger sammen med vår egen historie, livssituasjon og personlighetsmessige sider. (...) Ofte kan det som dysregulerer oss handle om vår egen historie, på godt og vondt. Som hjelpere og omsorgspersoner bringer vi derfor med oss historier og erfaringer, en personlig «linse» som gir oss individuelle sårbarheter for å bli triste, frustrerte eller utrygge (Saakvitne, 2002)

Vi må vite hvem som eier hva, slik at våre problemer og utfordringer ikke ender opp som andres problemer. Så våre utfordringer ikke blir spor og minner i barnekropper som trenger de erfaringene som vi, rammet inn av egne personlige og faglige utfordringer, aller helst vil nekte dem. For ikke å snakke om de spor og minner som finnes i barnekropper med erfaringer de aldri burde vært påtvunget. Vi må aldri slutte å spørre oss selv om hvorfor og hvordan vi lar dette skje. Igjen og igjen.

Når vi arbeider i barnehage og skole må vi faktisk klare å snakke om hvordan vi forholder oss til oss selv, hva som skjer i oss i møte med andre. For de fleste av oss er det ikke vanskelig å kle av seg i eget selskap, men på en badestrand blir plutselig den samme kroppen kanskje nærmest fremmed for oss selv i refleksjon fra andres blikk. Kan det være slik med egen væremåte også? At andres blikk kan være både beskyttende eller hemmende slik som vinterens mange lag med klær? At når vi kler av vår egen historie for å komme nærmere den vi står rett foran, blir det kun «svakhetene» i oss selv som kommer til syne? Er det så utfordrende for oss å være avkledde og sårbare at vi glemmer pliktene våre? Vår plikt som voksne og ansvarlige er å ønske hele-livet-kroppen velkommen fra begynnelsen – slik at vi lærer oss å bære og være erfaringer både i oss selv og i møtene med andre.  Vår egen sårbarhet gir oss ingen rett til å krenke andre – aller minst barn. Aldri. Noensinne.