Føler barnet seg følt?
/
Av
Thea Sanne Melvold
Psykologistudent, forfatter og fagformidler
Lene Chatrin Hansen
Barnehagelærer, forfatter og fagformidler
Irritasjon, frustrasjon og sinne. Alt samlet i ett. Det var det jeg følte på da jeg satt i en forelesning på Universitetet, om god nok omsorg, og foreleseren sa: «Vi må huske på dere, at alle foreldre elsker barna sine og gjør så godt de kan». Jeg hadde hørt dette mange ganger før, men nå boblet jeg nesten over av følelser. Samtidig forstod jeg ikke hvorfor. Jeg skjønte heller ikke hvordan jeg kunne si imot. Hva skulle være argumentet mitt? Så da satt jeg der, full av irritasjon, frustrasjon og sinne.
Senere den samme dagen spiser jeg middag med Lene Chatrin. Jeg forteller om denne forelesningen og kjenner igjen at jeg nesten bobler over. Lene Chatrin ser rolig på meg og sier: «Det kan godt hende alle foreldre elsker barna sine, men det er ikke alle barn som føler seg elsket». Irritasjonen, frustrasjonen og sinnet forsvant.
Dette måtte vi skrive om sammen.
Det var barnets perspektiv jeg følte forsvant der jeg satt i forelesning. For meg opplevdes det som en bagatellisering av de vonde tingene noen barn må oppleve under hendene på sine omsorgspersoner. Vi voksne gjør nok oftest så godt vi kan, men det er ikke det samme som å si at det er godt nok, for barna. Dette handler heller ikke om at barn ikke skal møte motstand og utfordringer, men at også barnets perspektiv må tas med når vi setter rammer for hva som er godt nok. I denne diskusjonen kan det være både lett og fristende å skjule seg bak utsagn som nettopp «jeg gjør så godt jeg kan», «barna forstår når de er eldre», «det ble jo folk av oss også» eller «det er jo ikke så farlig». Men, hva hvis vi ikke gjør dét, og dveler litt ved opplevelsen min?
Det sies ofte at vi skal se, høre og anerkjenne barn, og de færreste er uenige i utsagnet – og intensjonen. Hvis vi skal benytte det på oss selv først, hva skal til for at vi føler oss sett, hørt og anerkjent? Hvis vi skal prøve å sette ord på det, vil det gjerne handle om en følelse – følelsen det andre mennesket bringer frem i oss. Hvordan det kommer til uttrykk, vil variere: hvilken relasjon har vi? Når, hvor – og hvordan møtes eller utfordres vi? Dagsform, egen og andres? Tidsdimensjon, stress? Kunnskap? Gjørekompetansen vil rett og slett være kontekstavhengig, fordi vi alle er feilbarlige mennesker, ikke maskiner. Hvis vi nå endrer litt på utsagnet og skriver «å møte blikket til, lytte til og romme», så kommer vi kanskje nærmere noe som føles mer ekte for oss? – Barnets følelse (eller vår egen) av å bli sett, hørt og anerkjent. Kanskje litt som med fireåringen Line Melvold ble sittende i garderoben å snakke med, da hun var på vei til et møte? Som oppsummerte slik da Line måtte videre: «Det var så fint å snakke med deg, fordi øynene dine var der hele tiden.»
Vi er slaver av følelsene våre, skriver Dobelli (2014), og kommer samtidig inn på begrepet affektheuristikk (Slovic et al., 2002, Kahnemann 2003 m.fl). Kort gjenfortalt; vi konsulterer følelsene våre, og ikke tankene våre, når vi tar komplekse beslutninger. Og uten å tenke over det, erstatter vi spørsmålet «Hva synes jeg om det?» med «Hva føler jeg om det?». Kan det da også være slik at følelsen som sitter igjen i oss etter et møte med et annet menneske, dermed er viktigere enn hva vi rasjonelt sett kan tenke rundt det i etterkant?
Siegel og Hartzel (2003) reflekterer rundt det «å føle seg følt». Vi kan både si og mene at vi ser hverandre, at vi lytter og anerkjenner – til syvende og sist er det derimot barnets (den andres) opplevelse som gjelder. Føler barnet seg sett, hørt og anerkjent? Hvis svaret er nei, da har jeg ikke klart å gjøre det helt essensielle, selv om jeg besitter kunnskapen om hva som er riktig å gjøre i møte med barn. Det jeg vet er riktig, i teorien, må bli med helt ut i øyne, hender og handlinger. Det at jeg vet jeg skal se, høre og anerkjenne barn kan ikke brukes som et argument for at jeg gjør en god jobb, om ikke barna føler at jeg mestrer det vi vet er viktig.
Jeg kan bare undre meg over hvor sterke emosjoner krenkede barn sitter med, når jeg i forelesning boblet over av irritasjon, frustrasjon og sinne. Hvis barnet lider overlast på noe vis, har det vondt og er fortvilet og hører omsorgspersonen si: «Du vet jo at jeg er glad i deg!» Gir det mening? Gir det mening for oss hvis vi opplever det samme? Hvordan skal barnet si imot? Hvordan skal barnet klare å argumentere for sin sak? De voksne er tross alt glad i dem, og bryr seg, både med og om. Vi undres også over hvor barns irritasjon, frustrasjon og sinne blir av. Gis det plass? Vendes utover? Innover? Kanskje transformeres det til «atferdsproblemer» beskrevet av voksne? Kanskje forandres det til et usammenhengende bilde av en selv som individ?
Og kanskje er det slik at det riktige spørsmålet ikke blir om den barnehageansatte mener han bryr seg om barna. Det riktige spørsmålet blir om barna føler at den barnehageansatte bryr seg. Det riktige spørsmålet blir ikke om læreren mener hun ser alle elevene sine. Det riktige spørsmålet blir om elevene føler at læreren ser dem.
Og da blir det kanskje heller ikke rett å henvise til at alle foreldre elsker sitt barn. Men at vi heller dveler litt ved spørsmålet om barnet faktisk føler seg elsket.
Referanseliste
Dobelli (2014), Kunsten å tenke klart, s. 323
Kahneman (2003), A perspective on judgment and choice. Mapping bounded rationality. American psychologist, 58, 697-720
Siegel & Hartzell (2003), Parenting from the inside out, how a deeper self-understanding can help you raise children who thrive