Tilpasning som forklaringsmodell – del 3
/Tredje del: Praksisfortellinger
De to tidligere blogginnleggene mine har tatt for seg det teoretiske bakteppet og refleksjoner knyttet til tilpasning som forklaringsmodell. For at dette innlegget skal gi mer mening, anbefales det derfor å lese disse først.
Når man arbeider i et felt som handler om møter mellom mennesker, vil det alltid være individuelle karakteristikker, nyanser og faktorer som gjør hver enkelt situasjon unik. Dette innebærer også at selv om en historie eller et barn kan minne om noe man har erfart tidligere, må man ikke bli farget av de generelle oppfatningene som kan komme. Det vil aldri være mulig å lage en fasit på hvordan man skal kunne løse en oppgave eller et problem, selv om det åpenbart finnes heldige og uheldige tilnærminger på ulike situasjoner. Ofte er man ikke klar over om det man gjør er «riktig» eller «galt» før etter handlingene er utført. Praksisfortellingene som presenteres og refleksjonsspørsmålene som følger, kommer dermed ikke med noen forklaring eller forventet svar fra deres side. Innlegget er til for å vekke faglig nysgjerrighet. Det er imidlertid noen spørsmål jeg ønsker du skal ha i bakhodet når du leser alle fortellingene:
Hva slags tilpasninger må barnet gjøre seg situasjonen hen befinner seg i?
Hva forteller disse tilpasningene barnet?
Anders og julenissen
Anders går siste året i barnehagen. Det er nissefest i barnehagen, og alle barna er samlet på fellesrommet. De venter spent på at nissen skal komme. «Ho ho ho – er det noen snille barn her i dag, da?» spør nissen da han entrer rommet. Alle barna hviner av glede og hopper opp og ned. «Ja! Ja! Ja! – vi er snille!» Nissen ber om en stol og setter seg blant alle barna. De har funnet plassene sine. Forventningen ligger i lufta. Plutselig reiser en jente seg opp midt blant alle de andre barna og peker på Anders mens hun sier til nissen: «Men han er ikke snill. Han er slem. Da kan ikke han få pakke av deg, nissen?» Flere barn reiser seg opp og peker samme vei: «Nei, han er slem! Da kan ikke han få …?»
Hva ville du som ansatt i barnehagen ha gjort i denne situasjonen?
Hvordan kan man tilrettelegge for at Anders skal få et godt lekemiljø?
Sekkeløpet
Det var 17 mai. Jeg var 6 år gammel, og var på et arrangement for barn. En av aktivitetene det var lagt opp til, var sekkeløp. Jeg husker ikke lenger hvorfor, men jeg var aldri særlig begeistret for sekkeløp. Det var ikke helt meg å hoppe rundt i sekk. Men jeg bestemte meg for å delta denne gangen. Grunnen var at vi fikk beskjed om at de som greide å hoppe hele veien gjennom en bestemt løype, skulle få en premie. Det motiverte meg. Etter å ha hoppet hele løypen henvendte jeg meg, full av forventning, til de voksne som organiserte aktivitetene. Hva var premien? Jo, premien var at jeg kunne få hoppe den samme runden en gang til! Jeg husker fortsatt hvordan dette svaret rystet meg. Hva var egentlig meningen med å hoppe den første runden, om belønningen var å få hoppe den en gang til?
Hvordan ville du møtt den skuffede 6-åringen?
Snurrebass
Lars (5 år) stammet mye. En dag kom han med en liten snurrebass i lommen. I barnehagen hadde vi voksne bestemt at barna ikke skulle ha med leker hjemmefra. Men jeg satt nå i garderoben, og Lars kom til meg, lente seg litt over meg og viste meg snurrebassen han hadde i lommen. Jeg smilte. Hans ansikt lyste. «Vi kan prøve den i den kroken der borte, kom!» sa jeg. Vi gikk til kroken. Jeg snurret, han snurret. Han klarte å snurre den godt. «For en snurrebass», sa jeg. Vi smilte begge to. «Jeg skal ta med et par snurrebasser jeg har hjemme», sa jeg til Lars. Et par gutter kom. Vi snurret om og om igjen. Lars smilte. Det var sjelden jeg hadde sett han smile slik. Dagen etter var det seks snurrebasser i kroken. Og flere gutter. Lars var med. Jeg var like ved, men det var guttene som holdt på med dem. Nå hørte jeg Lars. Han stammet ikke! De lekte at snurrebassene var soldatene. At de kom borti hverandre ... at de døde ... at de stakk av, når snurrebassene snurret bort fra hverandre.
For en iver! De tre guttene lekte sammen lenge. Det var ikke noe stamming å høre fra Lars.
Fra den dagen hadde vi en snurrebasskrok. Og en kurv ... Det ble flere og flere snurrebasser Men logopeden ... han var ikke der!
Hva slags tilpasninger legger den ansatte til rette for i denne fortellingen?
Er det greit å gå vekk fra bestemmelser barnehagen har foretatt seg?
Milla
Milla har blitt 4 år. Etter sommeren har hun trukket seg mer og mer bort fra leken og venner. Nå sitter hun så ofte hun kan ved siden av en av de ansatte i barnehagen. Når hun blir spurt om hva hun har lyst til å gjøre, ser hun på den ansatte med stor øyne. ”Ingenting… kanskje perle eller tegne”, sier hun og øynene flakker. Den ansatte føler at jenta er ”som en opptrukket fjær inni seg” og får lyst til å trøste Milla. Da hun tar og legger armen rundt henne, stivner hun og blir helt stille.
Milla reiser seg plutselig fra bordet og begynner å rope. ”Nei, nei nei” og løper inn i dukkekroken. Hun setter seg under er bord, bak en komfyr. Hun roper at hun vil være alene. Jeg bekrefter at hun kan få sitte der i fred, men jeg må være til stede i rommet for å passe på at det ikke skjer noe med henne, og for at ingen barn skal få komme inn til oss. Jeg sitter ved et bord et stykke unna. Sier ingen ting. Etter en stund begynner skrikene og gråten å roe seg. Til slutt er hun helt rolig. Jeg spør om hun vil ha et glass vann. Jeg forklarer at når jeg har grått blir jeg så ekkel i halsen, og da hjelper det med litt vann. Milla vil ikke ha.
Jeg skjenker allikevel i to glass. Drikker litt selv og sier at jeg setter et glass på komfyren som er like ved henne. Etter en stund sier hun at hun vil smake på vannet. Jeg får beskjed om at det ikke er godt, det er alt for varmt. Jeg skrur på krana for å få kaldt vann. Jeg forklarer hele tiden hva jeg gjør og hvorfor, uten å forvente svar. Etter litt kommer Milla. Hun vil kjenne på vannet. Når det er kaldt nok, fyller jeg glasset og hun drikk. Nå smakte det godt.
Dagen etter oppstår det på ny en konflikt. Denne gangen roper Milla at hun ikke vil være på avdelingen med oss andre, og løper ut i garderoben. Jeg tror at hun skal sette seg i gangen, slik hun ofte velger å gjøre når hun blir sint. Men plutselig ser vi at hun går ut. Midt på vinteren i strømpebukse, kjole og cherrox. Jeg kler på meg og går etter. Milla løper rundt på lekeplassen. Skriker at hun ikke gidder å være i barnehagen lenger, og før jeg rekker bort til henne, løper hun ut av porten. Jeg løper etter, får tak i henne og må bære henne inn. Milla skriker, sparker med benene og fekter med armene. Vel innenfor porten setter jeg henne ned på bakken. Milla løper nå bak vognskuret, står der og gråter og skriker. Jeg finner en plass hvor jeg kan stå utenfor synsvidden hennes, men allikevel klare å følge med på henne.
Hun kommer frem et par ganger for å se om jeg fremdeles står der. Hver gang tramper hun i bena når hun ser meg, gråten og skrikene øker i styrke. En kollega kommer ut til meg med jakka og lua til Milla. Milla er helt stille bak skuret. Jeg sier høyt at jeg henger jakka og lua på gjerdet, slik at hun kan ta det på når hun vil. Hvis hun ønsker hjelp til å kle på seg kan jeg selvfølgelig gjøre det. Milla kommer frem og ser på meg. Jeg spør om jeg skal kle på henne, hun nikker, men sier ingen ting. Jeg setter meg på huk, snakker i vei om at det sikkert er godt å få på jakke og lue nå som det er så kaldt ute. At hun har en flott jakke med myk pels som sikkert er god å ha på. Hun nikker igjen. Milla sier at hun fryser og jeg spør om vi skal gå inn, det vil hun. Milla tar hånden min og vi går inn mot avdelingen. På vei inn sier Milla at hun ikke vil være med de andre barna. Jeg svarer at hun ikke trenger det, men at jeg må bli med. Det er greit.
I det vi går inn, spør Milla om vi kan ta med et glass vann, hun er så ekkel i halsen.
Et par dager etter juleferien sitter Milla, Nora og jeg ved bordet på avdelingen. Milla og Nora tegner. De prater om bursdager. Plutselig endrer hele kroppsholdningen til Milla seg. Hun ser sint ut, ser ned i bordet. Jeg avventer litt for å se hva som skjer, men hun sitter bare å ser ned. Nora sier ingen ting.
Jeg legger armen rundt Milla og spør om hun er lei seg. Hun rister på hodet. Jeg spør om hun er sint. Ja, svarer hun. Nora får ikke lov til å si at jeg blir 5 år. Jeg svarer at hun ikke trenger å like det Nora har sagt, men hun kan heller ikke bestemme hva Nora skal si. Milla fortsetter å se ned i bordet. Jeg spør så om det er noe jeg kan gjøre? Milla kikker opp på meg og sier:
«Jeg vil ha et glass vann».
Jeg sier at hun selvfølgelig kan få et glass vann, og spør om det blir bedre for henne da. Hun nikker ivrig på hodet. Etter å ha drukket litt vann begynner hun igjen å snakke med Nora, og de fortsetter å tegne.
Hva slags tilpasninger tilrettelegger den ansatte for Milla?
Under en regnsky
Dette er en historie fra en norsk familie som har bodd i England noen år, men som nå flytter tilbake til Norge. Fra treårs alder var det organisert læring i barnehagen, der alle fikk timeplan, lekser og måtte sitte i ring på puter på gulvet for å følge med. På veggen hang det en sol og en regnsky. Dersom barna fulgte barnehagelærerens regler, gjorde lekser, satt pent og oppførte seg etter barnehagens forventninger, så fikk barna et bilde av seg selv hengt opp på sola. Dersom atferden deres avvek fra dette, fikk de bilde av seg hengt på regnskyen. Oda hadde aldri opplevd å komme på sola, kun på regnskyen. Moren hennes forteller at Oda nesten daglig fikk angstanfall før hun skulle i barnehagen, og lekekompetansen med andre barn var dårlig. Den nye norske barnehagen hennes opplever en jente som trenger støtte i leken og samspillet med andre. Utryggheten fører med seg mye frustrasjon og tårer.
Hva trenger Oda å møte i den nye barnehagen?
Hva slags nye tilpasninger bør barnehagen gjøre for Oda?
Avsluttende tanker
Det å ha tilpasninger som forklaringsmodell i barnehagen fordrer fortløpende refleksjon hos de ansatte der de alltid har barnets rettigheter og behov som utgangspunkt. Møter jeg barnet på en sunn måte? Hvis ikke; hva er vanskelig for meg i møte med barn? Hva annet kan jeg gjøre? Når er det jeg mestrer å møte barnet slik at barnet får en god opplevelse av seg selv og samspillet? I fortellingen med Anders og nissen vises viktigheten av trygghet og inkludering i gruppen. Tilpasning som forklaringsmodell går utover det individuelle perspektivet. Det handler også om å tilrettelegge for at barnehagen som en helhet er et godt sted for alle barn.
Referanseliste
https://www.styd.no/fra-utsiden/2018/11/26/tilpasning-som-forklaringsmodell-andre-del-refleksjoner
«Anders og julenissen», «Sekkeløpet» og «Snurrebass» er fra Melvold, L. (red). (2015). Bli opprørt: en bok om kvalitet i barnehagen. Oslo: Kommuneforlaget
«Under en regnsky» og «Milla» er fra Melvold, L. (red). (2018). Livsmestring i barnehagen. Oslo: Kommuneforlaget